Kommentar

NRK P2s nye aktualitetsprogram, Ekko, hadde torsdag et lengre innslag om det forunderlige i at mens araberlandene beveger seg mot demokrati, beveger Israel seg i stadig mer autoritær retning. Det ble slått fast som et ubestridt faktum.

NRKs nylig prisbelønnede Midtøsten-korrespondent Sidsel Wold er blant dem som har brukt ord som «brunblå». For ikke lenge siden sa hun at Israel blir stadig mer lik ayatollahenes Iran.

Ingen leer på et øyelokk, det avsteder ikke én kritisk kommentar, bortsett fra muligens Jan Arild Snoen, ellers taushet. Eller rettere; ikke taushet, men priser. Leser ikke disse menneskene noe annet enn den norske SV-pressen? Åpner de aldri International Herald Tribune eller leser New York Times på nett? Har de noen sinne lest der at amerikanske journalister er bekymret for at Israel minner om Iran?

I NRK og store deler deler av medie-Norge er ikke dette lenger hypoteser, men teser. Man trekker konklusjonen ut fra premisser man selv legger. Men ikke kall det journalistikk. Kall det forkynning, for det er det det er. Det er propaganda i noe som sterkt minner om krig.

Vi vet det er krig i Midtøsten, mellom Israel og nabolandene og palestinerne. Men norsk journalistikk om konflikten minner mer og mer om en deltagende rolle i krigen.

Hvis en leser/lytter/seer reflekterer en smule over dette bombardementet, kan vedkommende komme til å trekke stikk motsatt konklusjon. Tesen kan møtes med en antitese. Det kan være at leseren vil oppfatte krigserklæringen og propagadaen som sådan.

Mens araberverdenens folk beveger seg i demokratisk retning, beveger norske medier og norske eliter seg i en stadig mer autoritær retning. I stedet for å åpne debatten forsøker de å kvele den. De benytter seg av injurierende og stigmatiserende merkelapper for å marginalisere folk og helst stenge dem ute. Alt i demokratiets navn.

Slik sett begynner de selv å minne mer og mer om de regimene i Midtøsten som befolkningen der vil ha kastet. I likhet med disse regimene er de ikke i stand til å se seg selv utenfra, og reagerer med hysteri og paranoia på kritikk.

NRKs halvtime lange innslag, ledet av Ellen Wesche Guttormsen, var som skåret over denne lesten:

Alle som ble intervjuet, fra israelske NGO’er til Kirkens Nødhjelps Atle Sommerfeldt til Hanne Eggen Røislien, bekreftet og støttet opp under at de autoritære er på fremmarsj og truer det israelske demokratiet. Atle Sommerfeldt oppfordret sogar «venner» av Israel, dvs. den norske regjering og NGO’er, til å legge press på Israel for å stanse utglidningen.

Men samtlige som uttalte seg – bortsett fra de palestinske innbyggerne som er autentiske på en helt annen måte – har sine egne agendaer som aldri kommer frem.

Her brytes grunnleggende journalistiske, for ikke å si menneskelige, prinsipper:

1. Hva er Israels begrunnelse for å stramme inn og gjøre hva de gjør? Det kom aldri frem. Ingen stemme som forsvarte eller kunne forklare Israels handlemåte ble hørt.

Jeg har personlig arbeidet med kollegaer hvis reportasjer fra Israel var en sammenhengende anklage, der journalisten var aktor og dommer i samme person, aldri forsvarer.

De danner en frimurerlosje og sørger for at det ikke kommer inn noen hverken i journalistikken eller på institusjonene som kan true deres versjon.

De samme menneskene bruker sine hersketeknikker og nettverk til å drive kampanje for boikott av Israel.

Nå er ikke denne kampanjen unik. Det samme skjer i mange vestlige land. Disse menneskene, ressursene de har til rådighet og menneskerettskonvensjonene, gjør at Israel vurdere mottiltak. Hva som er smart er en annen diskusjon, men reaksjonene fra Knesset og regjeringen er forståelige.

De samme menneskene som driver disse kampanjene her hjemme, kan bruke reaksjonene til å vise at Israel «beveger seg i feil retning».

Ganske gjennomskuelig, men først hvis man har brutt med premissene denne meningseliten legger og påtvinger folk.

2. Falskheten og uærligheten blir massiv når ingenting blir sagt om hva som er aktørenes agenda. Man later som om det er faglig integritet og kompetanse som kommer til orde.

Hva er NGO’enes agenda, hva er Atle Sommerfeldts og Kirkens Nødhjelps? Hva med Eggen Røislien, eller Wesche Guttormsen?

Finnes det en sammenheng mellom 1. og 2.? Selvsagt gjør det det. Den som har kastet over bord elementære sannhetskriterier og gitt seg propagandaen i vold, er vanligvis ikke spesielt åpen om sin agenda, hvis de i det hele tatt ser den.

Alt som har med Israel å gjøre er ladet. Israel er ikke et vanlig land, selv om man later som.

Dette handler ikke lenger om Israel-kritikk, ikke en gang om anti-israelisme, det handler om noe mye mer.

Korstog

Den norske eliten deltar i et stadig mer høylytt og pågående korstog mot Israel og vår egen sivilisasjon. Man går systematisk etter alt som smaker av motstand.

Israel symboliserer Europas tunge arv og skyld, en fortid man gjerne skulle bli kvitt, og som man nå – Eureka! – har forvandlet til det glade evangelium – menneskerettsevangeliet. Det kan brukes til å slå to fluer i ett smekk: opphøye palestinerne som det nye og egentlige offer, som annullerer jødenes rett til landet. Man slipper å gjøre det selv, man opphever historiens tunge bør ved stedfortreder. Samtidig kan man bruke evangeliet til å oppheve vår egen tradisjon, det som måtte være igjen av den, og bruke evangeliet til å herske over folket og få det til å underkaste seg.

Hvordan motstå et budskap som representerer Det Gode?

Det sitter fortsatt noe igjen i hjertene, av en julesang, et bibelord, av et glassmaleri, av en besteforelder som betød noe, en god nabo eller lærer som formidlet noe, og dette «noe» ligger i hjertene, det er det levende Ordet.

Derfor handler kritikken av Israel om noe langt mer enn det konkrete. Alle med et minimum av dømmekraft hører hvor ensidig fordømmelsen er. Men det kan virke tungt å løfte blikket og ta inn hele horisonten.

Da ser man en total krig, en sivilisasjonskrig. Det er ikke spesielt populært å fremføre slike budskap.

Den norske kirke og dets filialer er ved å falle ned på gal side. Det er megetsigende at teksten som Atle Sommerfeldt hadde utarbeidet til søndagens preken om Djevelen som frister Jesus, ender med å ta Djevelens parti, for å redde de fattige! Dette er ren vranglære i den mest grunnleggende betydning av ordet. Det er ikke så merkelig. Sosialismen har en antikristelig og antihumanistisk grunntone, hvis den ikke balanseres av noe utenfor seg selv. Ellers skal alt tilskrives menneskene. Men det er den grusomme lærdommen fra det 20. århundre at det ender med forferdelse.

Nå er man i gang igjen. Med et evangelium og en utopi, og når man ser hvem de angriper, er det ikke så vanskelig å forstå hvilket ærend man er ute i.

Akkurat som med nazismen og kommunismen er det en åndskamp. Den viktigste kampen er ikke ute på slagmarken, men kampen om hjertene.

Hvordan skal man reagere? Hvordan beskytte hjertene?

Det finnes flere måter. Siden angrepene foregår i offentligheten og alle massekommunikasjonens midler benyttes, uavlatelig fra morgen til kveld, kommer man ikke utenom en rasjonell motkraft. Man må bevare en sunn kritisk sans. Det må Israel også. Israel gjør gode ting og dårlige ting. Jeg så Ehud Barak på BBCs Hardtalk ikveld. Stephen Sackur forsøkte å provosere ham, men Barak visste hvor han sto. Han hadde den vissheten som BBC-journalisten manglet.

Vi som lever på utsiden, kjenner hvor sterkt hatet mot Israel er. Det er nedbrytende. Hadde Barak kjent det, hadde han ikke vært så rolig.

Men Israel merker nedbrytingskreftene. Det er kommet lovforslag om å bøtelegge dem som arbeider for boikott av landet.

De norske regjering, dvs. norske skattebetalere, er med på å finansiere NGO’er som utnytter det israelske rettsvesenet til å reise sak mot den israelske staten.

Menneskerettskonvensjonene er blitt et mektig sverd. Israel er avhengig av gode internasjonale relasjoner, blant annet av hensyn til sin utenrikshandel. Derfor må man trå varlig og er sårbar for press. Dette vet NGO’er å utnytte. Norske NGO’er og menneskerettsjurister er med på dette opplegget, for offentlige penger.

De samme NGO’er og jurister er passive eller tier om andre regimer med langt verre ting på samvittigheten enn Israel.

Avvisningsfronten som vil nedkjempe og utslette Israel, får liten om noen oppmerksomhet av disse kreftene, ei heller av norsk UD: Syria, Hizbollah, Iran og Hamas. Tvertom – man har bestemt seg for å ha en utstrakt hånd til Hamas og Brorskapet.

Det er således ikke snakk om en tilfeldig blindhet, men en systematisk: Jo større fiendtlighet mot Israel, jo større forståelse for Hamas og Brorskapet.

Den som har bevart sin sunne forstand, kan observere at det forholder seg slik.

Men disse autoritære kreftene har dårlig tid: De vet at det bærer mot et oppgjør mellom islam og Europa. De vet at en kristen-humanistisk identitet og/eller tro er den sterkeste kraften Vesten har til å stå imot islam med. Hvis denne våkner, vil Vesten forstå at det har felles interesse med Israel, fordi tråden fra Torah/GT til NT – Jerusalem, Athen og Rom – representerer en historisk akse som ligger dypt i vestlige mennesker. Den går fra De ti bud til Sokrates, Platon og demokratiet til Roms lov og rett og militære og administrative geni. Det er en tradisjon som hvis den gjenoppdager seg selv, med den største selvfølgelighet vil vite å forsvare seg selv.

Hat som smitter

Det ligger en stor fare i de autoritære kreftene som vil undergrave Vesten og forære det til dets fiender: at Vestens mennesker provoseres til det samme irrasjonelle hatet som disse kreftene drives av.

Den som har sett Star Wars, vil kanskje ha undret seg over Yoda, som hele tiden sier på sitt omvendte språk: Provoking your emotions he will. Han snakker om Palpatine, som vil bruke også de edle følelsene for sin sak.

Også forurettetheten og hevnlysten er farlige krefter, fordi menneskene «mister» seg selv.

Bare ved å hele tiden reorientere oss og vende oss mot de gode inspirasjonskildene kan vi bevare den indre balansen som skal til. Det er også den som kan få oss til med den største selvfølgelighet å forsvare og gi rom til det og de fremmede, som har vært og vil være her til alle tider.

Ut av de autoritære kreftene stråler det en kulde, en sterilitet. For å overleve som mennesker med menneskelig varme og medmenneskelighet må vi bevare det gode, det levende, og våge å tro og bekrefte livet. Ikke vær redd for det store, hverken ord eller gjerninger. For hvis hjertene krymper, hvis vi lar oss skremme fra å være hele mennesker, vil vi ikke kunne stå imot. Derfor er alt som bekrefter livet av det gode.

Men det forhindrer ikke at noen må kalle tingene ved deres rette navn. For også det er det største tabu, at Sauron eller Voldemort forbyr noen å se dem i ansiktet.

Les også

-
-
-