Kommentar

En av hovedpådriverne for den pågående prosessen med å revidere Grunnloven er tidligere stortingspresident og Europarådsmedlem Thorbjørn Jagland, som begrunner revisjonsønsket med flotte ord og vendinger som menneskerettigheter og internasjonal rettstenking. Jaglands egne kronikker om temaet viser imidlertid at det bak alle honnørordene som vanlig dreier seg om en gjenstridig befolkning som rett og slett tenker feil. For eksempel later det til at folk og fe svever i den villfarelse at kongeriket Norge og Svalbard er en suveren stat; et slags avgrenset område der de residerende innbyggerne er herrer i eget hus.

Det er i overkant av hva en bør tillate seg å tro, og Jagland tok derfor initiativet til en bred prosess for å rettlede folket med en holdningskapende kampanje som blant annet skal implementere «menneskerettigheter som den internasjonale rettsutviklingen har nødvendiggjort», slik at det norske folk snarest slutter å like eller å være glade i ting som strider mot «internasjonal rettstenkning om religionsfrihet for den enkelte og indre frihet for religionene».

I 2007 delte Thorbjørn Jagland sine tanker om både Grunnloven
som politisk brekkstang og det norske folks manglende evne til å styre seg selv slik Jagland mener at de bør styres. Det handlet da om flertallets ønske om å beholde statskirken – åpenbart en kilde til skam for politiske skikkelser av Jaglands støpning og hans internasjonale ambisjoner.

Til Jaglands forsvar skal det sies at Norge visstnok er det eneste landet i verden som holder seg med statskirke, noe som åpenbart gjør Furet Værbitt til forveksling likt Iran – selv om man ikke blir gjenstand for noen spesielle privilegier i det sivile liv i Norge fordi man er medlem av statskirken. Og hvis Den norske kirke har begynt å henge dissidenter, muslimer og homofile i kranen på Bekkelagskaia i den senere tid, så må jeg på et eller annet vis ha gått glipp av det.

Men det tar seg altså fryktelig dårlig ut overfor det internasjonale samfunn at det uhøflige norske folk ikke vil gi fra seg statskirken, og det er ganske flaut for politikere som dessverre tjener til livets opphold med å representere den samme, lite lydhøre befolkningen:

Ved å gi menneskerettighetene en tydelig plass i vår grunnlov, vil den bli normgivende i vårt eget samfunn, og vi kan fremvise landet på en riktig måte internasjonalt.

For folket tar som vanlig feil; ved å tenke selv trosser man nemlig alle hittil kjente prinsipper om internasjonal religionsfrihet alle steder til alle tider, så innbyggernes ønske om å få bestemme innenfor sine egne, nasjonale grenser i en slik sak blir for drøyt å svelge for overnasjonale verdenspolitikere av den avgåtte stortingspresidentens format:

I forbindelse med behandlingen av stat-kirkespørsmålet ser vi at det brede flertall ønsker å beholde dagens ordning med en grunnlovfestet offisiell religion og at staten øver kontroll med den, til tross for at dette er i strid med internasjonal rettstenkning om religionsfrihet for den enkelte og indre frihet for religionene.

Skriver og tenker Jagland – med dyp beklagelse. Det er for øvrig ikke godt å si hvem herr statsmannen tenker på når han skriver «internasjonal rettstenkning» her, men kan vi gå ut i fra at for eksempel Saudi Arabias, Pakistans, Irans, Somalias og Egypts holdninger til religionsfrihet for den enkelte går under «internasjonal rettstenkning»? Eller er ikke de med i den internasjonale klubben til Thorbjørn Jagland?

Men han vet råd for uråd – kan man bare få overstyrt Norges grunnlov i retning av en Internasjonal grunnlov i stedet, så skal nok folket begynne tenke riktig enten de vil eller ei. Vi har jo ikke demokrati for ingenting, og er det egentlig noen som tror at det er noe gøy å være yrkespolitiker når du nesten alltid blir sabotert av velgerne?

En slik ensretting og overstyring kunne naturligvis minne stygt om alt annet enn folkestyre og demokrati – men det er ikke sånn ment, må vite. En skal heller ikke se bort i fra at Jagland har vært så opptatt med å skrive oppdragende og internasjonale kronikker at han ikke har fått med seg at Norges befolkning har sagt nei til overstyring fra for eksempel EU to ganger allerede.

Nei; kort ord på tre bokstaver som vanligvis forbindes med nektelse på våre kanter av verden.

Men for det tilfellet at (ikke uvanlig) folket ikke skjønner sitt eget beste, så forsøker vi oss som profeter:

Ser vi inn i fremtiden og har fortiden i minne, er det enkelt å se at flertallet kan mangle den toleranse eller samfunnsinnsikt som skal til for at dette skjer. Og det kan komme andre tider der ulike mindretalls rettigheter kan komme under press. Ja, selv de allmenne borgerrettighetene kan bli tilsidesatt eller begrenset i bestemte situasjoner.

Ja, tenk litt på det du! Og i en slik situasjon – hva da? Får Grunnloven eget liv og blir en slags super-kriger som tar de slemme?

Vel er Norges lover en temmelig tung bok, men anvendt som våpen i dag vil jeg tro den er lite effektiv hvis det først går så galt. Fryktet jeg et slikt fremtidsscenario ville jeg nok vært mer tilbøyelig til å lese bruksanvisningen på et godt, gammeldags AG3. Kanskje økt bevillingene til det norske forsvaret også siden jeg var i gang, men så er jeg ikke en internasjonal statsmann som tenker slik jeg burde heller da.

Dette vil trekke en lang og rød tråd fra folkesuverenitetsprinsippet som Grunnloven av 1814 hvilte på, til dagens menneskerettighetstenking som en forsterkning og utdyping av folkesuverenitetsprinsippet.

Spørsmålet er om Jagland i det hele tatt vet hva prinsippet om folkesuverenitet faktisk går ut på? Hans ønske om ekstern hjelp fra «internasjonal rettstenkning» mot uønskede holdninger og politisk motstand på hjemmebane kan tyde på det stikk motsatte. Snarere vitner det om at Jagland er en del av en elite som ønsker å tvinge gjennom endringer de ikke klarer å få demokratisk gjennomslag for på egenhånd.

Men for all del; det er bare å ønske Jagland lykke til, og fortsetter han slik han stevner bør vi antagelig ikke bli så veldig overrasket om det innen rimelig tid kommer et tredje nei til EU fra et gjenstridig folk som stadig tar seg friheten til å tenke og bestemme selv.

Og de landsfaderlige anstrengelser kan tross alt bære frukter – om ikke annet kan det jo gjøre store deler av den norske befolkningens tankegang til en Grunnlovsforbrytelse.

Lurer på hva straffen blir for det?