Sakset/Fra hofta

Avisen Fremover melder 3. februar at en skoleopptreden med innslag av dans ble for mye for enkelte foreldre. Rektoren bekrefter at foreldre har tatt kontakt med henne i etterkant av forstillingen, men hun vil verken si hvor mange eller på hvilken måte reaksjonene kom.

Foreldre til ca 30 barn (av 160) tillater ikke sine barn å delta i dans, selv om det fremgår av læreplanene at de skal lære om dans, og de tillater heller ikke at elevene får høre på visse typer av musikk fordi tekstene kan være ”uspiselige”. Også oppsetninger fra Riksteatret og opplegg i forbindelse med ”Den kulturelle skolesekken” kan gi skolen utfordringer, og foreldrene krever å godkjenne materialet før de lar elevene delta.

Elevene får imidlertid se film på skolen – gitt at innholdet er akseptabelt, heter det videre i avisen. Rektoren, den erklærte ateist Heidi Olsen Sværd, understreker imidlertid at skolen legger stor vekt på å informere om hva de holder på med. Hun mener det handler om å vise hverandre respekt og toleranse og peker på de konflikter og utfordringer det religiøse mangfold medfører.

Hun opplyser videre at det ikke bare er den læstadianske forsamlingen i skolekretsen som bidrar til at skolen må gi alternativ undervisning!

I den andre enden av skalaen befinner det seg nesten et like stort antall humanetikere! Det gjør at det ikke arrangeres julegudstjenester som avslutning for elevene.

Men ikke nok med det – skolen står overfor ytteligere utfordringer, det er også innslag av Jehovas vitner i bygda Håkvik, og derfor arrangerer de heller ikke ”nissemarsj” rett før jul da Jehovas vitner ikke feierer jul. Løsningen ble en ”mørketidsmarsj” som alle kunne akseptere.

Rektors inntrykk er at det er stor tilfredshet i bygda blant foreldrene med skolen og måten de tar vare på de forskjellige elever, men hun ser ikke bort fra at elever kan reagere på å bli skilt fra klassekamerater i forbindelse med enkelte aktiviteter.

Det er nok ikke bare blant muslimer det sekulære samfunn skaper problemer.

Men kanskje er jeg mest opptatt av et annet spørsmål: Hva gjør dette med barna? En lærinne fortalte i fjor høst om et minne som gjorde uutslettelig inntrykk på henne. I gymtimen ble det undervist i jazzdans. Ei lita jente ble imidlertid tatt ut av dansen fordi hennes foreldre hadde nektet at hun skulle delta i dans. Alene, og med nedsunkne skuldre, satt hun på podiet og så på de andre barna danse og ha det moro. Det var et syn lærerinnen aldri kunne glemme.