Er det ikke grunn til å feire at Sør-Sudan river seg løs fra det blodbestenkte regimet i nord? Det høres ikke slik ut på utenriksminister Jonas Gahr Støre og reporter Tomm Kristiansen. De snakker med beklagelse om landet deles.

Spørsmålet er: hva konsenterer man seg om? At ikke noe land i den grad har begynt på scratch som Sør-Sudan, slik Gahr Støre gjorde i Søndagavisa. At nord og sør er avhengig av hverandre, og at man ikke kan ignorere politiske tyngdelover? Igjen Gahr Støre. At analfabetiseringen er på 90 %, og den berømte mangel på asfalterte veier, som om det er viktigste kriterium.

Men det som få eller ingen fokuserer på er at dette er en gledens dag: regimet i nord er et folkemordsregime. Det har drept ca 300.000 mennesker i Darfur i en regelrett genocidal kampanje. For ikke å snakke om borgerkrigen i sør. Det går derfor en rød tråd gjennom Khartoums politikk, blodrød. Når folk får sjansen kaster de av seg åket. Er ikke det grunn til å glede seg?

Vi jublet over Sør-Afrika, hvorfor skulle vi ikke glede oss over at et folkemordsregime mister sin viktigste inntektskilde? Det virker nesten som om Gahr Støre og Kristiansen beklager det. De synes noe rives i stykker som hører sammen. Virkelig? Hvorfor anlegger de ikke samme målestokk i andre sammenhenger? Da er de opptatt av frigjøring. Men ikke for Sør-Sudan. Henger det sammen med at sør er kristent, og nord islamistisk? Man undres. Hadde det vært omvendt ville løsrivelsen vært hyllet.

Oppmerksomheten rundt Khartoums forbrytelser har vært liten. Både norske politikere og journalister har kritisert FNs Straffedomstol for at den tok ut tiltale mot president Omar Bashir. Det ville ødelegge fredssamtaler og hjelpearbeidet. Akkurat samme human-opportunistiske politikk som i Bosnia. I realiteten er det kollaborasjon med aggressor. Man snur ryggen til ofrene.

Det finnes klare paralleller mellom Slobodan Milosevic og Omar Bashir: begge har kjørt landene i grøfta. Det er verdt å merke seg: både den serbiske storsjåvinismen og den sudanesiske islamo-sjåvinismen baserte seg på folkemord og fordriving av andre folk. Det endte med katastrofe for begge land. Er ikke dette tankevekkende? Men vi hører svært lite av slike tanker i norske medier.

Sør-Sudans folkeavstemning og løsrivelse er et ubetinget fremskritt. Det var eneste vei ut fra et regime som dreper. Det er ikke riktig at nord og sør er avhengig av hverandre for å eksportere olje. Kina har sagt seg villig til å bygge en rørledning sørover, med utløp på kysten av Kenya. Da er Sør-Sudan uavhengig.

Islamismen er en katastrofe. Den etterlater seg bare død og undertrykkelse. Man burde heller glede seg over at Khartoum er tilføyd et alvorlig nederlag. Som med alle andre sjåvinismer: de må bare styrtes. Dette er et regime som har gitt asyl til Osama bin Laden og Carlos Sjakalen Ramirez. Hvorfor denne beklagelsen på vegne av en folkemorder? Noe av den samme beklagelse var også til stede overfor behandlingen av Slobodan Milosevic. Utrolig.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂