Feature

Tiltrekningen ikon-revolusjonære utøver på borgerskapts sønner og døtre ved vestlige universiteter gir grunn til vedvarende undring. 68’ernes revolusjonsromantikk er nå avløst av en fascinasjon for alt som har med islam å gjøre. Edward Said har spilt en stor rolle. Det samme har Franz Fanon og Noam Chomsky: de har vært politiske og ideologiske brobyggere. Interessen for palestinerne har fungert som en ersatz-nasjonalisme: iveren, engasjementet man har lagt for dagen på vegne av palestinerne har vært hinsides normale målestokker. Dette engasjementet medførte sympati med og forståelse for vold og terror: flykapringer, kidnappinger, bomber – som gjorde det vanskelig å ta kategorisk avstand da selvmordsbombere og jihad entret scenen. Vestlig opinionsdannere viklet seg inn i et nett de ikke kom ut av. Resultatet ser vi når man risikerer å havne på gal side i Iran, eller ikke forstår hva kampen handler om. Fortolkningen av politisk radikalisme er plutselig blitt et tema som angår vår egen fremtid.

Alt har sin pris.

Øverst: Khomeini i Paris desember 1978.

Nederst: Mao Zedong i 1949.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også