Sakset/Fra hofta

Cathrine Sandnes, redaktør for Samtiden, skriver i en lørdagskommentar i Dagbladet at Knut Hamsuns storhet skyldes at han var nazist. Var det ikke for hans politiske forbrytelser ville han vært en blant mange.

Er det et svar på den nye kulturkampen?

For er det ikke Hamsuns forbrytelse somgjør ham så stor, evig aktuell og til det kjedsommelige debattert?

Ville ikke Hamsuns jplass vært omtrent ved siden av Sigrid Undsets, om det ikke var for nazismen? Og hvor mange hadde husket Knut Hamsun som noe annet enn en vag historie fra pensumlista, om det ikke hadde vært for støtten til Hitler?
…..
«La oss dyrke diktningen, og la politikken ligge», har det blitt sagt. Etter å ha lest bøkene på nytt, er jeg sannelig ikke sikker på om det er en god idé.

Ta nazismen fra Knut Hamsun, og du står igjen med en alminnelig god dikter. Ta bort årene etter 1940, og du står fortsatt igjen med historien om et spektakulært liv – fra ekstremt fattige kår i Nordland, til Nobelprisen – men det ufyselige mennesket trer desto klarere fram. For uten nazismen er Knut Hamsun en mann uten myte.

I så fall blir vi nødt til å diskutere hvor god Knut Hamsuns diktning egentlig var.

Et høyst originalt bidrag til Hamsun-debatten. Vanligvis skiller man verket og dikteren. Hans politiske feilsteg forringer ikke Verket. Men se, Sandnes sier dette er blendverk: Det er hans politiske blundere som gjorde ham stor som dikter!! Men oppfølgingsspørsmålet blir: Hva sier dette om vårt forhold til nazismen? Har den slik makt over sinnene post-1945? Kanskje dette heller sier noe om dagens venstreside, som tom for ideer bare har nazismen å falle tilbake på og stive seg opp med?

Sandnes var forlegger for Dag Solstad og hans essay om slaktingen av den hellige ku ytringsfriheten. Nå skriver Kjartan Fløgstad om den indre forbindelse mellom humanisme og nazisme.

Sandnes synger fra samme blad med sin Hamsun-kritikk.

Om hundre år er mye glemt.
av Cathrine Sandnes

Dagbladet lørdag 4. juli 2009

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også