Tavle

«Paa gjengrodde stier», boken hvor Knut Hamsun blant annet skriver om de til dels unødig ydmykende personlige konsekvensene av sympatien han manifesterte for Hitler, Goebbels og nazismen, kommer i disse dager i italiensk nyutgivelse. Pierluigi Battista skriver i Corriere della Sera at boken fortsatt er nokså rystende lesning.

Det kunne ikke tolereres at høytstående intellektuelle hadde stilt sine penner eller lerreter til disposisjon for en forbannet sak. […] Ideene og personene som inkarnerte dem, ble pålagt et historisk ansvar uten sidestykke i moderne historie. […] Avstanden mellom ord og handling ble opphevet. Ideologisk støtte til redslene ble likestilt med utførelsen av dem. Det kunne ikke være forskjell på en skribent og en Auschwitz-bøddel.

Diskutabelt som etisk prinsipp, men hvorfor skal denne nådeløsheten i så fall ikke gjelde for alle med tilsvarende synderegister? Blant andre som har fått unngjelde for renselse, nevner Battista blant andre Robert Brasillach, Louis-Ferdinand Céline og Ezra Pound. Men så gjør artikkelforfatteren en viktig observasjon:

Men hva med de hærskarer av vestlige intellektuelle som hyllet Maos kulturrevolusjon, til tross for konsentrasjonsleirene og massehenrettelsene? Eller tilhengerne av slaktere som Pol Pot, som i løpet av tre år utryddet en tredjedel av Kambodsjas befolkning? For lovsanger til Stalin mens Gulag nådde den skremmende råskapens høyder er det aldri bli utdelt noen straff, ikke engang tap av omdømme.

I fortegnelsen over ting Hamsun etter Battistas oppfatning ikke kunne tilgis for, nevner han kanskje noe overraskende også dette:

Han hadde til de grader radikalisert sin protest mot moderniteten, det urbane og den sjelløse industrien som undertrykker individet, og han hadde til de grader idealisert forestillingen om den uplettede og «autentiske» naturen, at han i nazismen og dens fører så realiseringen av en heroisk skjebne.

http://www.corriere.it/cultura/14_novembre_18/hamsun-premio-nobel-che-pago-colpe-hitler-179ea222-6f17-11e4-a038-d659db30b64c.shtml