Kommentar

Historikeren Hans Fredrik Dahl spør om ikke Hamsun-familien ble for strengt straffet etter krigen, og mener det «vil nok alltid diskuteres i Norge». Det som nok bør diskuteres, er Dahls selsomme fremstilling av nazismen og annen verdenskrig. Den eneste som har reagert så langt er Natasza P. Sandbu, som med sin polske bakgrunn ikke glemmer så lett.

Hennes harmdirrende artikkel sto i Aftenpostens bilag torsdag 9. september. Hun spidder Dahls artikkel i programheftet til forestillingen til Riksteatret «Jeg kunne gråte blod». Det var fullt av kulturmennesker i salen, og hun spør: «Er det ingen andre som har reagert?». Det er det meg bekjent ikke.

Document.no snakket med Riksteatret fredag. De hadde ikke mottatt noen henvendelser fra mediene. Dahls artikkel var ingen glipp. Riksteatret hadde godkjent artikkelen, både leder Bente Eriksen, regissøren Bentein Baardson og forfatter Ingar Sletten Kolloen, opplyste informasjonsleder Mette Hegland. Uten at de ville gå god for hver detalj. Hun ba meg lese artikkelen før jeg felte noen dom.

Det er gjort. Sandbu har sine ord i behold. Men den som kun leser innleggene til Sandbu og Dahl, må velge: De beskriver ulike verdener.

I Sandbus verden er annen verdenskrig en kamp på liv og død, der en av Europas største diktere lot seg forføre, av stahet, svermeri, eller demoner i sitt indre, til å hylle det mest diabolske styret verden har sett, midt i Europa. Vi lever ennå i skyggen av denne katastrofen.

Men en mann som Dahl bruker sin professorale stilling til å fremstille dette som om Hamsun og hans familie kom i skade for «å velge feil side» og måtte betale dyrt for det. Som han skriver i sitt tilsvar i Aftenposten 10. september:

«Jeg tror de fleste i dag vil være enige i at denne familien ble forholdsvis strengt straffet etter krigen.»

Ikke med ett ord nevner Dahl det ansvar det påhviler en forfatter som er tildelt Nobels litteraturpris. Den usynlige kontrakten mellom folk og dikter eksisterer ikke. I stedet går Dahl over til å snakke jus. Det er denne switchingen fra generelle betraktninger til subjektive oppfatninger og rettsoppgjør som gjør artikkelen opprørende og i den mest grunnleggende betydning uredelig. Men jeg tror ikke Dahl oppfatter poenget. Jeg tror han er litt hamsunsk i hodet.

Det er noe merkelig høyttravende, sentimentalt og på samme tid kjølig i stilen.

«Hele familien satt altså inne, som vanlig var med dem som hadde valgt feil side.»

«Ondsinnet hadde han ikke vært, og mang en patriot hadde han gått i forbønn for. Men han var altså på den gale siden, og det var nok.»

Eufemismen «den gale siden» brukes her så det nesten høres ut som et naturfenomen. Implisitt ligger det et spørsmål om det ikke også kunne være gode mennesker på begge sider, og det underbygges: «Ondsinnet hadde han ikke vært». Dette høres ut som Asbjørnsen og Moe. «Og mang en patriot» lyder som Terje Vigen.

He takes you for a ride: Dahl leker litt onkel, den vennlige professoren som med ettertidens forsonende avstand kan spørre:

Ble ikke familien Hamsun svært hardt rammet? Ingen hadde krummet et hår på noens hode – selv Arild hadde ikke vært soldat, bare journalist ved fronten. Den vold og brutalitet som vi idag forbinder med nazismen, var dem egentlig fremmed. De var kulturmennesker, opptatt av å fremme visse verdier – tysk kultur – og motvirke andre, særlig amerikanisme og materialisme. Var ikke egentlig deres aktiviteter 1940-1945 mer innlegg i kulturdebatten enn ondsinnede bidrag til krig og vold?

Ikke krummet et hår…. ordene blir hengende i luften. Dette om mannen som skrev det mest nederdrektige angrep på Carl von Ossietzky da Fredsprisvinneren ble prylt helseløs av nazistene. Går det an å kalle Hamsun-familien kulturmennesker? Det er en tilsløring av hele den katastrofen nazismen representerte. At en kulturnasjon kunne havne i noe som var verre enn barbari, at kulturmennesker og vitenskapsmenn kunne gå i det ondes tjeneste. Hvis det bare hadde handlet om vold og brutalitet. Nazismen var noe verre, det var språkets selvmord. Det var det Adorno mente med sin ofte siterte sentens om at det ikke gikk an å skrive lyrikk etter Auschwitz.

Dahl gjenreiser idyllen pre-1933. I Norge anno 2004 er det ingen som leer på øyelokket en gang.