Det må en polakk til. Aftenpostens Natasza P. Sandbu var på lukket Hamsun-forestilling og kom tilfeldigvis til å lese artikkelen til Hans Fredrik Dahl i programheftet dagen etter. Hun satte kaffen i vrangstrupen.

Mye av det som presenteres av kommentarstoff i Aftenposten for tiden, mangler temperatur og engasjement. Sandbu har begge deler i rikelig monn. Dahl tok for et par år siden avstand fra revisjonisten David Irving. Det var da Irving tapte rettssaken mot Deborah Lipstadt og Penguin for å ha kalt ham historieforfalsker. Dahl hadde et par år i forveien roste Irving for å være en av de beste til å spore opp nytt materiale om den annen verdenskrig, og en spennende forsker. Det ble en debatt som Dahl kom dårlig ut av. Den sølte også til Dagbladet hvor Dahl var fast spaltist. John Olav Egeleand måtte ut og korrigere.

Nå er Dahl ute i samme ærende igjen. Den som husker tidligere debatter vil kjenne igjen synspunktene. De ser bare ut til å utvikles og befestes med årene.

Vi siterer fra Dahls artikkel:

«Ble ikke familien Hamsun svært hardt rammet? Ingen av dem hadde krummet et hår på noens hode – selv Arild hadde ikke vært soldat, bare journalist ved fronten.»

Videre:

«De var kulturmennesker, opptatt av å fremme visse verdier – tysk kultur – og motvirke andre, særlig amerikanisme og materialisme. Var ikke deres egentlige aktiviteter i 1940-1945 mer innlegg i kulturdebatten enn ondsinnede bidrag til krig og vold?»

Det er en setning som ikke bør glemmes. Vi er tilbake i 1920-årene, da Thomas Mann skrev mot amerikanisme og materialisme. Med den viktige forskjell at vi vet hva som fulgte. Det gjør også Dahl. Det er det som gjør det så uhyggelig.

Sandbu utfordrer kulturmenneskene, som det var flust av på forestillingen, til å si fra. «Er det ingen andre som reagerer?» spør hun.

Under tidligere debatter har det vært taust fra Dahls kolleger. En mann som Bernt Hagtvet valgte vennskapet fremfor sannheten da Dahl ble angrepet av avdøde Steinar Hansson. Han tok et oppgjør med ML’erne om Kampuchea. Kanskje det var på tide å ta et oppgjør med en av sine egne?

Artikkelen står på side 14 i aftennummeret, og finnes ikke på nett, dessverre.