Det hører med til sjeldenheten at en forsker beskylder en kollega for å tale mot bedre vitende, det vil si fare med reinspikka løgn. Men det gjør forsker dr. med ved Rikshospitalet May B. Lund og mannen hun sikter til er Hans Fredrik Dahl.

Det er to forhold som er spesielle og fortjener oppmerksomhet: at tema gjelder et fagfelt som ikke er Dahls, men medisinernes, nemlig hjerneundersøkelsene Quisling ble utsatt for på i 1945. Dernest at Dahl i stedet for å korrigere påviste feil i førsteutgaven av Quisling-biografien fra 1992, har gjort dem enda verre i en revidert utgave fra 2004!

Det var profssor i nevroradiologi, Ingar O. Skalpe som påpekte konkrete feil i Dahls omtale av hjerneundersøkelsen.

«Man burde derfor forvente at disse feilene var blitt rettet opp i den reviderte utgaven i 2004. Men tvert imot. Ikke bare blir de samme grove feilene gjentatt – de blir forsterket. Dette har ført til at Skalpe på ny har gått i rette med Dahl. I en artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening (desember 04) påviser Skalpe hvordan Dahl «i sin reviderte biografi gir en enda mer dramatisk og ukorrekt beskrivelse av hva som skjedde med Quisling på Rikshospitalet i 1945».»

Skalpe fremlegger to dokumenter: en røntgenbeskrivelse fra Rikshospitalet datert 25. august 1945 og et brev fra professor Georg Konrad-Mohn, som skal bevise at Dahl fremsetter gale opplysninger. Dahl svarer med å stå på sitt og viser til de samme dokumentene!

Dette er en debatteknikk som ikke er ukjent i Norge. Det å erkjenne feil er visst utenkelig, selv når bevisene er knusende.

«I biografien om Quisling formidler Dahl påstander som han vet er feil. At undersøkelsene av Quislings hjerne skal ha foregått slik han hevder er medisinsk umulig. En sisteårs medisinstudent vil kunne fastslå dette.»

Hva mon er motivet? Har det en pollitisk bakgrunn? Man kan få mistanke om det, for May B. Lund sier Dahl fremstiller det som om legene bedrev medisinske eksperimenter på Quisling, og derved bidro til at han ble svekket og ikke kunne forsvare seg.

«Hvorfor gjentar han påstanden om at Quisling ble utsatt for eksperimentglade leger og feilbehandlet i en slik grad at ble for syk og svekket til å kunne forsvare seg? Dahl vet at disse påstandene er feil, og de blir ikke riktige jo flere ganger han gjentar dem. Er det slik at historikeren har en agenda som gjør at sannheten må vike? Virkeligheten tilpasses? Quisling ble undersøkt på Rikshospitalet med vel utprøvde rutinemetoder. Undersøkelsene viste at hjernen var normal. Hva hvis disse medisinske undersøkelsene ikke var blitt gjort? Hva hvis Quisling hadde hatt en hjernesvulst som kunne forklare hans adferdsendringer? Hvilke indignerte spekulasjoner kunne Dahl da ha servert oss?»

Dermed havner Dahl i det samme politiske sporet som han har gjort så mange ganger før. Nå senest med en artikkel om Knut Hamsun som dissident under krigen, som var mildest talt selsom.

Det er heldigvis noen som reagerer. Men i Hamsun-saken ble Natasha P. Szandbu stående nokså alene. Få andre så dybden i hennes kritikk. Mange av Dahls jevnaldrende ilte til for å forsvare «Hans Fredrik».

Med Quisling forholder det seg annerledes. Å prøve seg på lignende perspektivforskyvninger her er å klusse med nasjonale sannheter. Det ser ikke ut til å avskrekke Dahl. Men han er ute av stand til å se seg selv.

Dahls vitenskapelige redelighet – Dagbladet.no