Kommentar

Ekstremisme er noe borgerskapet ønsker å holde på avstand. Men for å gjøre det må man kunne identifisere den. Det må foreligge gjenkjennelige ord eller markører. Men hva når de samme ordene dukker opp rundt middagsbordet? Hvordan skal man vite når ordene er stuerene og når de er betente?

Ord knyttet til Israel og jøder har historisk vært vanskelig for europeere. Men i lang tid har man drevet avsensitvisering: dvs. man har latt som om man kunne uttale ordet «jøde» og Israel uten å blunke. Man har vist til de politiske realiteter, og nå sist Gaza-krigen. Det er realitetene som snakker!

Men nekter å forholde seg til muligheten for at realitetene ble brukt som springbrett til å utfolde egne behov. Når alle mediene tuter i kor oppstår massepsykosen. Dekningen av Gaza-krigen bar tydelig tegn på det.

Derfor var man også ute av stand til å reagere da muslimsk ungdom stormet gjennom Oslo og ropte «død over jødene». Man er selv offer for den samme sykdommen. Når noen tar den et skritt lenger, er man ubehjelpelig, og ute av stand til selvkorreksjon.

I vår tid hvor mediene er den viktigste slagmark betyr ord nesten alt. Det vil si at man også er ansvarlig for ordene man benytter.

Man må si fra hvis ord tar en helt annen retning.

Kritikken av Israel har i lang tid gjort det.

Man har laget et vokabular som beskriver Israel og palestinerne i et mytomant språk: Israel (vil ikke forhandle), palestinerne (= svake), Muren er et utslag av ondskap, Israel er okkupant (av ren ondskap), samfunnet er apartheid, settlerne er som i Sør-Afrika om ikke enda verre, og nå er det internasjonale samfunn i ferd med å miste tålmodigheten med Israel: det gjør seg selv til en internasjonal pariah.

Man må enten «teach them a lesson», gi dem noen advarsler, eller overlate dem til deres egen skjebne.

Kunstnerne som går inn for boikottlinja sier at man kun skal samarbeide med israelere som gjør motstand. Men hva hvis israelerne ikke vil gjøre motstand? Det høres nesten ut som om de da kan avskrives. De fikk sjansen og tok den ikke.

Retorikken er blitt mer ekstrem og mer finalistisk.

Samme prinsipp gjelder for Israel-kritikere som for israelere: den som ikke tar avstand eller sier fra, er med på ferden. Israelere sier fra. Kontinuerlig. Men de er ikke spesielt interessert i å begå selvmord.

Det spesielle med Israel-kritikere i Vesten er at de gjerne ser at israelerne begår selvmord, dvs. vil sende dem i døden.

The chicken’s coming home to roost

Den nye brun-venstre-islamist-alliansen betyr at man blir stilt til ansvar. Det er sannhetens øyeblikk. Man må rett og slett betale regningen for årtiers grums. Nå er det rene ord for pengene: vekk med jødene, vekk med Israel, vekk med jødedommen.

Vesten har kunnet leve med ekstrem retorikk på andres bekostning. Det har vært en type luksus man har unt seg. Nå dukker ekstremismen opp midt i blant oss: den vifter med faner og roper «død over jødene» midt på plasser og torg. Forelesere holder møter om at Holocaust ikke fant sted.

Nå er det ikke lenger snauskaller, folk med støvler og hakekors, så imbecile at de bare fortjener forakt. Nå er det annen – og tredjegenerasjons innvandrere, eldre mennesker fra ytre høyre og enkelte fra ekstremvenstre.

Men de benytter de samme ordene som venstresiden har benyttet i årtier.

En mann som Jan Guillou har ytret seg slik i tallrike artikler. Dette er hva Hans Fredrik Dahl skrev i Dagbladet i 1996 i den såkalte Irving-debatten:

I tillegg til å spore opp kilder, er Irving den forfatter i dag som etter mitt
skjønn anlegger det mest konsekvente kildekritiske perspektiv i sine analyser. Jeg er selvfølgelig ikke enig i mye av det han skriver, men dette perspektivet er av verdi i seg selv. Det er nok å nevne påvisningen av at Hitler dokumentarisk sett ikke kan knyttes til
die Endlösung: en kildekritisk vurdering som naturligvis kan fortolkes på mange vis, men som i alle fall har ansporet til en vesentlig debatt og slik sett brakt forskningen framover.
En slik kildekritisk holdning er spesielt stimulerende fordi litteraturen om Det tredje rike tradisjonelt er fattig på uavhengige vurderinger.

Mange lot den gang som de ikke så disse ordene «den mest konsekvente kildekritiske», «påvisningen av at Hitler dokumentarisk sett ikke kan knyttes til Endlösung» og «brakt forskningen framover». I dag i etterpåklokskapens lys er budskapet tydeligere, men er ikke det også fordi det gikk troll i ord? Den forhåpning Dahl uttrykker er gått i oppfyllelse. I år var David irving invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer for å snakke om sannhet.