Kommentar

Inge Eidsvåg, tidligere rektor for Nansenskolen, snakket i P2-Akademiet igår om tildelingen av Nobels Fredspris til Carl von Ossietzky. Det er en historie som trenger å gjenfortelles.

Den forteller om et klima i Norge der Aftenposten synes det var forferdelig at man ville legge seg ut med en av Europas store nasjoner på denne måten. Det ville nok tyskerne huske.

Eidsvåg kom naturlig nok inn på Knut Hamsun og hans nedrige angrep på Ossietzky i en avisartikkel. Han fikk svar av Helge Krogh i Dagbladet, som den gang var en oppegående avis. Siste setning er blitt stående, fritt gjengitt: Og ettertiden vil huske den store dikter som sparket en forsvarsløs, skamslått kollega.

Eidsvåg hadde også en historie om en mann ved navn Finn Lie og hans kone, som besøkte Ossietzky i Tyskland. De fant ham i et fattigkvarter i Pankow i Berlin. Ossietzky visste godt om Hamsuns brev, men tok det ikke særlig tungt. Han beundret Hamsun som dikter, den personlige kjente han ikke. Han ba Lie hilse til Hamsun. Det fikk Lie anledning til noe senere, da de befant seg i samme heis i en bygård i Oslo. Lie gikk av i samme etasje, og henvendte seg til den aldrende dikteren. -Jeg skal hilse dem fra Carl von Ossietzky! -Hvem? spurte Hamsun. Lie gjentok budskapet, stadig høyere, for å være sikker på at Hamsun oppfattet riktig. Endelig svarte Hamsun: -Det navnet kjenner jeg ikke.

Ossietzky og Hamsun er aktualisert gjennom Hans Fredrik Dahls famøse artikkel i programbladet til forestillingen «Jeg kunne gråte blod». Svært få grep ordet etter at Natasha Sandbu i Aftenposten rykket ut. Kan det ha noe med at Norge går på sedativer, og har glemt sin historie? Var fikke krigen forferdelig nok, kan man spørre. I Polen, Sandbus hjemland, glemmer man ikke så lett den systematiske destruksjonen, f.eks. av Nasjonalbibliotekets store manuskript-og bokskatter.

Ingen norsk viste den samme opprørthet. Det ble etterhvert flere runder på radio om Dahl. Tydeligvis var det kontroversen som tiltrakk, ikke alvoret i tema. I ett av innslagene møtte Dahl belgiskfødte Nina Dessau, forlengst naturalisert norsk. Men likevel. Jeg spør meg selv: er det noe galt med norske antenner, norsk sensibilitet. Må man være utlending for å forstå hva det handler om? Spørsmålet var om det var riktig å bruke ordet dissident om Hamsun. Dessau sa noe klokt: Det forutsetter at man er opposisjon til makten. Men det var jo ikke Hamsun. Han sto på maktens side. Det var et okkupert folk han sto i opposisjon til. Da er han det motsatte av dissident. Han er en medløper. Den siste slutningen er min egen. Dessau hadde den moralsk nerve som ledet henne til kjernen. Norske synsere, som Sidssel Benneche Osvold, latterliggjorde det obligatoriske meningspolitiet som Odd Bjørn Fure i HL-senteret, og gjennomgangstonen var: såpass må vi tåle.

Det er den samme bedøvende, velmente, nedlatende holdning kronprinsen viser i Kambodsja når han etter å ha besøkt Tuol Sleng-fengselet sier at han håper at utstillingen ikke er for å fortsette krigen!

– Det var utrolig dramatisk å se dette rent fysisk. Men museet er ikke laget for å vedlikeholde krigen, men for å gå videre. Det er viktig å se historien og bruke historien for å bygge en bedre framtid, sa han.

Luftig, intetsigende og totalt uforpliktende.

Historien forplikter. Det er brysomt, ubehagelig, og må være det.