Mangt og meget er blitt klarere i året som gikk. Vi skjønner ikke alt, men vi skjønner litt mer. Ett bilde har brent seg fast: Unggutten Ajmal Kasab i jernbanestasjonen i Mumbai, utstyrt med automatvåpen og ryggsekk. Noen sendte ham, noen ville at han skulle gå inn og gjøre det han gjorde. De ga ham ideene. Hvordan stanser man slikt?

Et lite stykke barnelærdom, et strofe fra Nordahl Grieg: Stans granatenes glidende bånd, stans dem med ånd.

Ideer må stanses med mot-ideer. Man må bekjempe ånd med ånd. Men det betyr ikke pasifisme.

Lederartiklene i avisene er nå fulle av referenget: «vold avler vold». Men dette er jo tull, som alle oppegående, historiske bevisste mennesker vet. De samme lederskribentene ville aldri funnet på å anbefale samme metode for å bekjempe nazismen. Man bruker det samme ordet for to forskjellige fenomener: vold som maktmiddel og vold som vold. Voldsanvendelse er legitimt i selvforsvar, det er ikke vold som vold. Men denne distinksjonen er ikke den offisielle ideologien klar over lenger. Den bannlyser all vold. Det rammer også den legitime voldsanvendelsen, den som staten har monopol til å utøve, og det rammer også den autoritet som flere i samfunnet trenger, fra lærere til foreldre. Der hvor samfunnet offisielt fraskriver seg muligheten til maktanvendelse, åpner man døren til illegitim maktanvendelse – til vold.

Er det derfor mediene hisser seg voldsomt opp over Israels maktbruk? Den kjente forfatteren David Grossmann skriver i dagens New York Times (http://www.nytimes.com/2008/12/31/opinion/31grossman.html?_r=1&ref=opinion)
om hva Israel bør gjøre. Han roser forsvarsminister Ehud Barak for tilbakeholdenhet. Det var riktig å vente lenge med å svare på rakettene fra Gaza. Han har heller ikke noe problem med at Israel slo voldsomt til. Men nå bør man bruke overlegenheten til ensidig å ta en 48 timers pause, for å se om det har fått motparten på andre tanker.

Grossmann var tidligere en forfatter norske aviser lyttet til. Det gjør man i liten grad nå. Man liker ikke det han sier. Det forstyrrer verdensbildet.

Først en grunnleggende sannhet ingen egentlig kan bestride: Det er ikke du som avgjør om du har en fiende. Det er det han som gjør. Norsk offentlighet later til å være mest opptatt av å finne ut hvordan Den Andre ble til fiende og tror det vil være mulig å reversere prosessen, slik at fienden igjen blir Den Andre. Derav dialogkulturen.

Det kan være et sidespor. Det kan være man taper tid. At ens posisjon svekkes. Mange vil i årets løp ha erfart at «fienden» har rykket frem. De opplever at Mumbai og Gaza og volden i gatene her hjemme har noe med hverandre å gjøre. De ser mobben gå amok i Hellas, i Malmø, og de lurer på hvorfor de ikke blir stoppet.

En tidligere kollega i NTB ble slått ned av tre ungdommer og sparket kraftig i hodet etter et julebord. Journalisten fra VG spurte om det var julebordene som hadde skylda, hvorpå Peter Talos svarte: «Nei, dette hadde ikke noe med julebord å gjøre.»

Hva er svaret? Igjen er det den mentale beredskapen og indre overbevisningen det kommer an på. Det er en tendens til at en elite som bestemmer murer seg inne og overlater til andre å bli sparket ned. Ett spørsmål lurer jeg fælt på: Hva sier de til ungene sine? Hvilke råd gir de når de går ut? Hvem bør de passe seg for? Hvilke situasjoner? Det er spørsmål som er presserende, og jeg spør ikke retorisk, men fordi det må være et av de vanskeligste og mest aktuelle spørsmålene: Hva sier vi til ungene om alt som foregår rundt oss? Sier vi at myndighetene er gale og at de må lære å stole på seg selv? Det er mye å lesse over på unge skuldre.

Jeg har lært en ting av å lese om jødene under Det tredje riket: Det er ikke du som definerer hvem du er. Det er det fienden som gjør. Hvis noen velger å erklære deg krig på grunn av dine egenskaper, er det ikke stort å gjøre med definisjonen. Du må først vinne krigen.

Det er der vi befinner oss. Men vi styres av en elite som nekter å erkjenne at fienden bestemmer definisjonen av oss. De insisterer på at vi lever i Hakkebakkeskogen, der rovdyrene bestemmer seg for å bli vegetarianere på allmannamøte.

Når man insisterer på å henge ordet «nådeløs krigsmaskin» på Israels militære, sier det noe om at man har behov for å plassere jødene i rollen som de aggressive. Det klinger likevel hult. Europeere aner at dette også angår dem.

Det finnes et uttrykk, the fog of war. Det skjer så mye at det er vanskelig å vite hva som er hva. Nå er vi i den underlige situasjon at landets myndigheter/elite driver psykologisk krigføring mot sin egen befolkning.

Hvordan skal folket vite hva som er hva? Hvor skal det hente tro og kunnskap fra? De to henger sammen. Man må ha en tro for å kunne sortere informasjonen. Informasjonsflommen er igjen en del av krigståken.

Vi har mye som vi kan hente styrke fra. Vi har en rik historie. Mange som gikk foran, slet og strevet. Slitet foredler. Det ble bra folk av det.

Den senere tid har ordet pragmatisme blitt viktig for meg. Det er målestokken på om man har lært å tilpasse seg verden, forstått når nok er nok, at man må gi og ta. Enten det er hvor man bygger et hus, i le for vær og vind, vurderer grunnforholdene, tar hensyn til økonomi når man tenker størrelse, og vurderer stil ut fra omgivelsene – hele tiden foretar vi avveininger, og dette er pragmatisme. Det er også den evnen som gjør at vi slipes etter hverandre i et forhold, og vi ønsker å stå på god fot med naboen og bli likt i bygda. Derfor passer vi vår munn, vi ser gjennom fingrene med noe, vi sier ikke alt, vi ser forskjeller og respekterer dem. Det er pragmatisme. Dette litt kjedelige ordet er forskjellen på krig og fred.

Befri oss fra idealistene og fanatikerne, for de to har mye til felles.

Vår tid, hvor vi er trengt sammen, trenger mye pragmatisme. Men pragmatisme betyr ikke overgivelse. Det handler nettopp om hvordan man anvender prinsipper i det daglige.
For å kunne være pragmatisk må man ha en klar tanke, og man må ha en tro.

Når man står under press, dukker spørsmålet opp: Hva tror vi på? Hellige Olav var for meg noe fjernt og uvirkelig. Gamle myter. Overtro. Det er det plutselig ikke lenger. Skjønnheten i middelalderskulpturen, den indre styrken, fromheten, dette griper meg. Vår tid og våre hjerter trenger til en helgen.

Godt nytt år til alle!