Feature

Den vanskelige storheten: Hamsuns verk og skjebne berører dagens debatt om ytringsfriheten. Kunsten må være fri. Kunstnere kommer ikke autoriserte til torgs. Det er livet selv som snakker. Dette er et ubehagelig faktum for den som gjerne vil ha korrekte meninger. I gamle dager ba man folk vaske seg i munnen hvis de sa stygge ord. Nå er det blitt slik politisk at visse meninger ikke bør ytres. Det er et håpløst foretak. La meg være ærlig nok til å si at jeg selv hadde et ønske om at det skulle være overensstemmelse mellom liv og verk. Hvis det var noe galt med mannen, måtte det også være noe galt med verket. Men slik er det ikke. Det kan være tungt å erkjenne, det fratar oss noe av den moralske selvsikkerheten. Men er ikke den en stav vi liker å slå eller måle med? Livet selv er broget, og Knut Hamsuns språk er noe av det vakreste som er skrevet på norsk. Hvis man skal snakke om storhet så har vi tre: Ibsen, Munch og Hamsun. (Vigdis Moe Skarsteins ord på radio i morges, og hun har helt rett.) At vi ikke har funnet balansen når det gjelder Hamsun etter alle disse årene, er utrolig. Noe er galt. Med oss.

Les også

-
-
-
-
-

Les også