Feature

Augusto Pinochet, leder av juntaen som styrtet Salvador Allendes regjering i Chile 11. september 1973, har vært symbolet på the bad guy: den inkarnerte ondskap. I ettertid kom avsløringene om CIAs samarbeid med og velvilje overfor kuppmakerne. Utenriksminister Henry Kissinger ble symbolet på realpolitikere som ikke skyr noen midler. Han la på røret når amerikanske diplomater ringte for å fortelle om hva som foregikk. Filmen «Missing» er en sterk illustrasjon på denne maktpolitikken: – Hvorfor er vår hage tom, mens andre ambassaders er fulle? spør diplomatdatteren.

USAs Latin- og Mellom-Amerika-politikk ble et viktig premiss for en antiamerikansk holdning som det ikke er vanskelig å gjenkjenne i symbolbruken rundt Abu Ghraib og Guantanamo.

Pinochet drepte ikke så mange når det kom til stykket, juntaen i Argentina var langt verre. Ti ganger verre. Men den har sunket ned i glemselen.

Ble Pinochet et symbol fordi han styrtet en sosialist? Og/eller i kombinasjon med at Norge hjalp chilenere og at mange kom til Norge? Det siste har nok spilt en rolle. Chile hadde også sosialistiske kunstnere og politikere som vi kunne kjenne oss igjen i.

Men hvorfor har vi ikke de samme følelser overfor Khamenei? Burde vi ikke vite hva slags styre Khomeini grunnla? Burde ikke opptattheten av islam og islamisme tilsi at vi visste litt om forsøket på å grunnlegge en gudsstat? Forskjellen fra sunni-diktaturene er det populistisk-karismatiske styret som forutsetter folkelig oppslutning om Den øverste leder. Det minner uhyggelig om førerprinsippet. Khamenei er kun ansvarlig overfor Gud. Likevel kaller Peter M. Johansen i Klassekampen ham for «yppersteprest».

Hvorfor er Pinochet blitt et symbol på høyresidens ondskap, mens Khamenei går fri? Han har begått «feil», han har valgt side og oppført seg dumt, leser vi. Men hvorfor ser vi ikke at Khameneis handlinger er en konsekvens av systemet han forvalter? Det systemet som iranerne nå forkaster. Har vi tatt det inn over oss?