Kommentar

Nye tider krever revisjon av vante tanker. En av venstresidens standardklisjeer er at man ikke skal sette svake grupper opp mot hverandre. Som så mye annet får den være i fred, inntil den har mistet enhver kraft og tvertimot virker provoserende.

For hva er svake grupper? Hvem er svak og hvem er sterk? Det er ikke sikkert det bare kan måles i kroner og øre. Hvis f.eks. asylsøkerne har en solid falang som forsvarer dem i nærmest enhver sammenheng, enten det gjelder kultur, rettigheter eller kroner og øre – er de da svake? Hvem forsvarer landets eldre som trenger å komme på sykehjem, men blir avvist? Har de noen tilsvarende sterk lobby?

Det snakkes om Israel-lobbyen i USA, at den skal være den mektigste i landet. Men hva med Norge? Asylsøkerne har landets sterkeste lobby, ikke landets eldre. Det er vel og bra med humanitet. Men er det ikke noe underlig, noe malplassert over denne empatien for mennesker man ikke kjenner, mens de menneskene som er lik en selv ikke engasjerer i samme grad?

Disse tankene dukker opp når jeg leser en av artikkel av Kari Bruun Wyller, leder for Eldreaksjonen og sekretariatsleder for Aksjon bedre eldreomsorg 2009, med tittelen Sviket mot de eldre (Aften 29. april.)

Mediene slår opp enkeltsaker. Uverdige forhold, eldre som plasseres på trimrom og vaskerom. Sakene løses, og så blir det stille. Men det holder ikke. Det er systemet det er noe feil med. Det fungerer ikke. Ansvaret for eldreomsorgen ligger hos kommunene, og de må skjære ned. Hvem skal de la det gå ut over? For politikerne er eldresaken ubehagelig.

Kanskje kan de vekkes av Riksrevisjonjens administrative rapport nr. 1 2009? Kritikken mot eldreomsorgen er knusende, og kan ikke avfeies med påstander om mediefokus på enkeltsaker. Nok en gang er det grundig dokumentert: Velferds-Norge svikter de eldre.

Dette skjer de jure. De eldre har ikke lovfestede rettigheter. Deres behov er generellt definert:

Eldreomsorgen er definert som en kommunal oppgave, og forvaltes blant annet etter kommunehelsetjenesteloven og sosialtjenesteloven. Forskriften til disse lovene beskriver grunnleggende behov som kommunene skal «tilstrebe å dekke», men gir ikke brukerne juridiske rettigheter til å få dekket slike behov.

Når man tenker på den sterke stilling som Den europeiske menneskerettskonvensjonen har i vårt lovverk, og den sterke vekt myndigheter og asyllobbyen legger på rettigheter for de «fremmede», i den grad at de ikke uttransporteres selv om de er skyldige i alvorlige forbrytelser hvis det kan tenkes at de kan bli utsatt for mishandling, er dette intet mindre enn en merkelig anomali, en unormalitet ut fra hva vi burde forvente. Fremmede som vi ikke aner noe om, vies større omsorg enn våre egne gamle.

Bruun Wyllers poeng er at den nedverdigende behandling gamle utsettes for ikke er en tilfeldighet. De er en logisk konsekvens av systemet, slik det er lagt opp av politikerne.
Hun presenterer det overbevisende og stringent. Fordi de gamles rettigheter ikke er klart definert, blir de vurdert relativt opp mot andre behov. Og gjett hvem som taper!

Det er kommunale byråkrater som foretar denne vurderingen.

En funksjonær vurderer en sterkt hjelpetrengende med fem alvorlige diagnoser til bare å oppfylle 1,96 av fire nødvendige poenger for å få en sykehjemsplass (Nesodden kommune). Penger å spare! Hva ville vi sagt om barns behov for skole ble vurdert på samme måte?

Det skjæres ned på bemanningen på sykehjem slik at de gamle ikke får stå opp og legge seg til normale tider (Kvinnherrad kommune). Mer penger å spare! Men hva ville vi sagt om man i stedet fjernet engelsklærerne på skolen?

Demente plasseres på uhensiktsmessige, men billige plasser, og må medisineres ulovlig for å holde seg i ro (Oslo kommune). Igjen penger å spare! Men hva om vi plasserte tredjeklasseelever på femtetrinn i matematikk? Hvis de bråker fordi de kjeder seg, kan de jo få litt beroligende medisin…

Når avisene har hatt en opprivende human touch-sak, kommer helse- og sosialministeren på banen.

Helse- og sosialministeren har ved flere anledninger forsikret at personer med behov for heldøgns pleie- og omsorgstjenester har rett til sykehjemsplass. Men bare tilsynelatende, for i svar på spørsmål fra 317 fra stortingsrepresentant Harald T. Nesvik skriver statsråden følgende:

(28.11.2008) «…. en person med behov for heldøgns pleie- og omsorgstjenester har rett på sykehjemsplass med mindre kommunene kan tilby forsvarlige og adekvate heldøgnstjenester til vedkommende i dennes hjem.»

Og hvem skal definere «forsvarlige og adekvate heldøgnstjenester»? Alle som har hatt en pårørende med feks. hjerneblødning vet hvor høy terskelen er for å komme inn på sykehuset etter andre og tredje gang, og hvor vanskelig det er med hjemmepleie når bevegelighet, tid og stedsans er svekket og/eller endrer seg. Man er utlevert til omstendighetene, til ressursknapphet, sykdom, personellmangel, avstander, vær og føre og personlig vilkårlighet. Der hvor ett behov skal veies opp mot andres, oppstår uverdigheten.

Regjering og Storting legger opp til nøyaktig det man ellers er imot: man spiller svake grupper ut mot hverandre. Og svakest er de eldre.

Dette er en situasjon som ikke kan fortsette. Bruun Wyllers oppskrift er at hjelpetrengende må få lovfestede rettigheter, og omsorgspersonell må få anstendig lønn.

Det er selvsagt en grunn til at ikke det har skjedd, og regjeringen kan dekke seg bak runde formuleringer: Det blir bare flere og flere eldre. Behovet er bunnløst. Å gi en eldregaranti som ikke gir kommunene slingringsmonn, vil få utgiftene til å eksplodere. I dette ligger politikk på sitt verste: et tillitssvik mot mennesker som er for svake til å forstå hvor landet ligger før de står i situasjonen. Det er de friske og raske som i all anstendighets navn må stå opp og forsvare de eldre.

Man må spørre hvor mediene er som ikke får frem denne unnfallenheten, dette sviket. Når noen blir liggende på badet blir det redusert til en feil ved det enkelte sykehjem. Venstresiden er ellers flinke til å få frem systemfeil. Hvorfor er de ikke det når det gjelder de gamle?

Hvorfor reagerer vi på at gamle må ligge på badet? Fordi deres menneskeverd krenkes, fordi det er noe i oss som kjenner at våre foreldre og besteforeldre fortjener bedre. Men denne krenkelsen går egentlig dypere: De eldre betyr ikke så mye, deres menneskeverd kan gradbøyes. De har jo fått så mye, litt må de vel kunne ofre på sine eldre dager, de har jo ikke så lenge igjen. Slike holdninger aner man i behandlingen av de gamle. De er lurvete, ufine.

Mens man passer uhyre godt på at man ikke fornærmer, krenker eller utsetter innvandrere for dårlig behandling. Når Østfold Høyre støtter Fremskrittspartiet og reiser spørsmålet: Kan vi la asylsøkere vandre fritt rundt når vi ikke aner hvem de er, får de hengt ordet «interneringsleire» rundt halsen og dermed er debatten over før den er begynt. Det kom 15.000 asylsøkere til Norge ifjor. 60 % fikk avslag, men nesten ingen har reist hjem, og Norge gjør heller ikke særlig forsøk på å få sendt dem hjem. Landene de kom fra vil ikke ta imot dem. Så reises spørsmålet, igjen fra Høyre: Norge bør true med å innstille bistanden til disse landene hvis de ikke inngår avtaler om tilbakesendelse. Dette er forhold Høyre har visst om i mange år, som alle sentralt kjenner til. Likevel skjer det ingenting før man drukner i asylsøkere som blir, nesten alle sammen. Avslaget er en formalitet.

Dette er en politikk som er hinsides snillisme og naivitet. Det er noe som har pågått i for mange år til at det kan være tilfeldig, og utslag av en mangel: man viser en «humanitet» for de svake, de hjelpetrengende, og det er de ukjente fra fremmede land. Det er misjonsarbeidet om igjen, bare at denne gang skjer det på hjemlig grunn. Vi skal frelse dem. Det er fullstendig irrasjonelt, og har ingenting med økonomiske behov å gjøre. Resultatet er ikke «omvendelse» av nye landsmenn, men at de konstituerer nye samfunn, og at de innfødte må trekke seg tilbake, mentalt og fysisk.

Det sentrale punkt er den mentale kapitulasjonen. Ikke at man viser omsorg og solidaritet.

Politikk handler om fordeling. Det er bare et tidsspørsmål før de spørsmål som her er berørt slår gjennom på den nasjonale dagsorden. For mange mennesker er berørt, for mye står på spill. Når det kommer til stykket begynner vår menneskelighet med å ta seg av våre egne foreldre og besteforeldre.