Sakset/Fra hofta

Justisminister Knut Storbergets fremstøt for å legge blasfemi inn under rasismeparagrafen, for – slik det sies – å beskytte religiøse minoriteter og samfunnsklimaet, er det alvorligste anslag mot ytringsfriheten i nyere tid. Det innevarsler kanskje en ny tid, hvor ytringsfrihet – og andre friheter, må operere innenfor helt andre rammer og premisser.

Hva kan man gjøre? Det finnes ikke noen enkle svar. Det betenkelige med proposisjonen er at regjeringen velger side. Den er ikke lenger en dommer, en uavhengig instans som skal vokte den frie samtalen. Regjeringen går direkte inn og tar parti. Den mener det selsagt ikke slik. Den sier i neste omgang at hensikten ikke er å ramme den frie samtalen. Men det første premisset – å beskytte de religiøse følelsene – slår det andre ihjel. Det forstår ikke regjeringen, og der ligger problemet: den er blitt aktør uten selv å forstå det.

Det er et standpunkt som nok vekker betydelig motvilje innad i systemet. Det finnes mange dyktige mennesker som forstår at islam har problemer med moderniteten og at disse problemene blir akutte når muslimer slår seg ned i Europa. Embetsverket vil instinktivt tilrå varsomhet i en slik situasjon. Man må ikke stille seg slik at bordet fanger. Det gjør regjeringen med dette forslaget.

Når noe blir lov har det visse konsekvenser. Dette forslaget har et potensial, liksom diskrimineringsloven med sin bestemmelse om omvendt bevisbyrde. Dette prinsippet er ennå ikke prøvd for retten. Men nestleder for Antirasistisk senter viste til det flere ganger i en debatt i Tabloid. Poenget er at det finnes krefter som ser og ønsker å bruke potensialet i loven. Det gjelder om å finne rette anledning: rette tilfelle og rette dommer. Så kan det med ett være dannet presedens.

Det er et slikt ansvar embetsmennene som skriver lovene vanligvis kjenner. De vet hva de driver med.

Men alt som har med det flerkulturelle samfunnn og islam å gjøre er minelagt. Det handler om følelser og affekt, hvilket teksten i proposisjonen vitner om: den er ubehjelpelig og vitner fremfor alt om at den som har skrevet forslaget hverken vet eller har tenkt.

Dette lave refleksjonsnivået på så sensitive punkt, sier noe om det intellektuelle nivået i regjeringen. Det er skremmende, for det betyr en politisering av lovverket på det mest sensitive punkt: forholdet mellom det norske samfunnet og muslimer. Det blir umulig å debattere når regjeringen hengir seg til irrasjonalitet.

Demokratiet kan bare styres etter rasjonelle prinsipper, dvs. premisser alle kan diskutere, de er universelle, transparente. Det er derfor lovverket har forlatt kristendommen som premissleverandør. Nå gjeninnfører regjeringen islam og muslimers idiosynkrasier som premissleverandør.

En ting er at det er et svik. Noe annet er at det blir umulig å diskutere med regjeringen, for den har forlatt den rasjonelle samtalen.

Hva kan man gjøre? Holde fast ved den rasjonelle samtalen, ved opplysning. Mer lys!