Gjesteskribent

Av Anders Ulstein

En ny rapport fra FNs narkotikabyrå (UNODC) viser at krigen mot opium i Afghanistan kan vinnes. I følge rapporten er hele 18 av Afghanistans 34 provinser nå opiumsfrie. I realiteten er det kun fem provinser i det urolige sør som står for nesten all produksjon. De gjenværende 11 produserer svært lite og FN har håp om at stadig flere av disse «tørrlegges».

Likevel klarte Aftenpostens nettutgave den 26. august å snu denne forsiktig optimistiske FN-rapport på hodet. I stedet fikk vi nok en gang vite at ingenting nytter i Afghanistan under tittelen: «Kreftene som fortsatt vil ha opiumsproduksjon er for sterke». Avisen skriver: «I flere år har Afghanistans opiumsproblem blitt viet stor oppmerksomhet. Nå viser nye tall at tiltakene som er innført kun har hatt en liten effekt». Om avisen har rett i at «kreftene er for sterke», må vi selvsagt bare pakke sammen og dra. Det ville være tragisk.

UNODC rapporterer en 6 % nedgang i opiumsproduksjon i 2008. Aftenpostens omtaler dette som en «marginal nedgang «. Denne vurderingen presenteres på en måte som om det kommer fra selve FN-rapporten. Men FN kaller det tvert om «en positiv utvikling». Det vitner om dårlig balanse at avisen lager en sak på en rapport fra FN uten å gjengi FNs egen vurdering av den.

En grunn til at nedgangen ikke kan kalles marginal er at den er del av en større positiv tendens. Antall opiumsfrie provinser har de siste årene økt fra kun tre i 2004 til 18 i år. Fem ny provinser ble opiumsfrie bare det siste året.
Jordbruksarealet til opiumsproduksjon ble dessuten redusert med hele 19 prosent sist år, skriver UNODC. (En spesielt god avling i sør har gjort at den totale opiumproduksjonen likevel ikke falt med mer enn seks prosent). Forholdene tatt i betraktning, som fattigdom, krig, lovløshet og korrupsjon, så er dette ikke «marginalt» men heller oppsiktsvekkende.

Aftenpostens eneste kilde for sin pessimisme er Ola Tunander fra Fredsforskningsinstituttet (PRIO). Han sier «man har oppnådd en del i nordområdene av Afghanistan, men i det store bildet har man ikke oppnådd noe som helst.»
Dette er galt. Med unntak av Hilmandprovinsen i sør ser vi i flere år en generell reduksjon over så å si hele landet. Felles for de områdene der produksjonen nå er konsentrert er at Taliban eller kriminelle grupper står militært sterkt. FN, internasjonale organisasjoner eller afghanske myndigheter kan derfor ikke gjøre jobben sin.

Årsakene til den positive utviklingen er flere. Økte matvarepriser har gjort hvete mer økonomisk interessant for bøndene, mens prisen på opium har falt. Tørke spilte også inn enkelte steder, men ikke i områdene med størst produksjon. Større respekt for myndighetenes forbud ser også ut til å bety mye så vel som støtte til alternativ produksjon.

Noen få provinser i Afghanistan produserer nå nesten all heroin til hele verdens 12 millioner misbrukere. Lykkes vi her er gevinsten for en hel verden nesten ufattelig.

200 dør årlig av overdoser i Norge, og tusener av brukere og pårørende lever et uverdig liv. Bruken av heroin er likevel langt mer utbredt i Afghanistan enn i Norge. Kampen mot lovløsheten i Afghanistans provinser er derfor ikke bare en kamp mot Norges største narkotikaproblem men også en kamp for en bedre framtid for et av verdens fattigste land.

Av Norges 670 soldater er 300 utplassert i Faryab i nord. Denne provinsen har redusert opiumsarealet fra over 3000 hektar til cirka 300 på få år. Neste år er de kanskje helt fri. I tillegg bruker Norge hele 800 mill kr årlig i fem år til gjenoppbygging av landet.

Norske og allierte soldater risikerer daglig sine liv for noe som er viktig for oss. Medias rolle må være å rapportere med innsikt og objektivitet, og ikke konstruere en pessimisme det ikke er grunnlag for.

Anders Ulstein