Kommentar

Hvis man virkelig mener noe med ordet inkludering, som jeg heller ville kalle fellesskap, burde man være ærlig overfor dem som forsøker å få en fot innenfor.

Noen innvandrere med muslimsk bakgrunn forsøker å gi en fremstilling av sin kultur og religion. Holdningen er velvillig. De får spalteplass. Men blir de møtt med ærlige tilbakemeldinger?

Asghgar Ali og Shoaib Sultan hadde en kronikk i Aftenposten onsdag, Fanatikerne må marginaliseres. Her gir de en kort innføring i islam, for å «oppklare misforståelser». Hadde den vært skrevet for ti år siden, hadde den kanskje passert. Idag er det heller pinlig. Å servere historien om at islam ikke kjenner uttrykket «hellig krig», og at den lille jiihad (den væpnede) kun er til forsvar, er tunga ut av vinduet.

Men at slik skjønnmaling oppfattes som gangbart sier også noe om mangelen på åpen tale i Norge. Hvor er de norske kulturarbeiderne som tar innvandrere og muslimer på alvor?

Ali og Sultans argumentasjon om at «fanatikerne» på begge sider må marginaliseres, er en kontruksjon inne i hodene på politisk korrekte mennesker. Jonas Gahr Støre falt for fristelsen til å bruke den under Muhammed-striden. Det er misbruk av begrepene ekstremist og fanatiker. Det finnes ingen ekstremister på den europeiske siden, hvis man ikke graver frem noen nynazister, som det kanskje finnes 50-60 av i Norge.

Det finnes en høyrekristen bevegelse, særlig i USA, og en del av den er eskatologisk orientert. De kan ha et samfunnssyn som er oss fremmed, men de planlegger ikke å omgjøre USA til en teokratisk stat, utslette et annet land med atomvåpen, eller etnisk rense deler av landet.

Tesen om fanatikere på begge sider er et halmstrå som muslimske wannabes klamrer seg til. Det er igjen dårlig gjort av den herskende eliten. Hvis en modell ikke stemmer med realitetene, selv om den i og for seg kan bli en realitet hvis mange nok tror på den, vil den fungere som en effektiv retusjering og tildekking av konflikter, som får tid til å vokse seg skarpere.

Det er vel og merke den innfødte eliten som tyr til de skarpeste betegnelser. Jfr. tidligere direktør for Likestillingssenteret Long Litt Woon, som kalte sin kommentar i Aftenposten Ekstremister i feministklær. Ekstremistene er de som vil innføre «danske tilstander», og 24-årsregel for henteekteskap. Long slår uten videre fast at Danmark er blitt det mest innvandrerfiendtlige landet i Europa. Hun sier Danmark er blitt et «skrekkens eksempel».

Det finnes en annen forståelse av Danmark, og den er at Danmark er et foregangsland i EU, at de andre beveger seg i dansk retning. Nederland har allerede gjort det, og Tyskland er på vei. Det velger Long klokelig å tie om, for da ville hun fått et problem. Da må hun ta avstand fra det som ser ut til å bli en dominerende trend, og det vil hun ikke, for Long kan svinge svøpen trygt forvisset om at hun representerer makten.

Men er makten på linje med flertallet? Det er den ikke i denne saken, og det er det som gjør mennesker av Longs type så skarpe i ordbruken. De frykter å tape hegemoniet.

Østerrike ble i sin tid satt i skammekroken på grunn av at Jörg Haider og Frihetspartiet slapp til i regjering. Også det ved demokratiske valg. Noen av de samme som ville straffe Østerrike, forstår ikke idag hvorfor Israel og det internasjonale samfunn vil straffe en Hamas-regjering.

De siste meningsmålingene viser hvilken vei vinden blåser i Norge. Frp er tidligere blitt gjort til et spørsmål om dårlig smak. Men når de runder 30-tallet, er det et annet spørsmål som trenger seg på for eliten, og som kan minne om det gamle Brecht-sitatet: Hvordan skaffe seg et nytt folk.

VGs Olav Versto liker å fremstå som grasrotas talerør. Men i en kommentar til Frps fremgang igår viste han at han er stokk døv.

Bruduljene i og omkring Oslos største muslimske menighet har selvfølgelig ikke noe med Muhammed-tegningene å gjøre: de gjelder ikke religiøse spørsmål i det hele tatt. Men det skulle ikke forundre meg om mange velgere opplever en sammenheng: Nå bråker muslimene igjen – og norske myndigheter behandler dem med silkehansker.

Denne blir stående: «Men det skulle ikke forundre meg om mange velgere opplever en sammenheng».

Dette minner nesten om Dagbladet, som konstaterte på lederplass at drapet på Theo van Gogh ikke hadde noe med islam å gjøre.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-