Kommentar

Noen ord på tampen av året: vi prøver å være seismografer og kronikører. Tiden er gal. So are we. Det er ikke alltid konsistente synspunkter vi presenterer. Meningene endrer seg med situasjonen. Vi var for Irak-invasjonen, fordi vi trodde på det som ble sagt. En ting er å ta feil, systematisk feilbedømming noe annet. 2004 ble preget av Bush-administrasjonens feilgrep. Det er det mest alvorlige ved inngangen til et nytt år, for USA er enten man liker det eller ikke leder av den frie verden, og garantisten for det diffuse begrepet en liberal verdensorden.

Vi tror ikke på dikotomier. At verden kan deles inn to good and bad. USA-motstanderne er minst like manikeiske i hodet som Bush. Når vi tenker på USA tenker vi ikke først og fremst på bønnestunder i Det hvite hus, vi tenker på hele det kosmos av ideer og mennesker som USA representerer. Vi er alle litt amerikanske i hodet.

USAs ledelse trengs, men Bush er dessverre ikke musikalsk nok og lar sjansene gå fra seg. Jeg sier som Thoms L. Friedman: Ther’s a big hole in the heart of the world.

Det vi fremfor alt trenger i det nye året er mot. Mot til å tenke, mot til å analysere, til ikke å la seg fange av vanetenking og ønsker om å bli godtatt. Fristelsen til å bøye av, gi etter, føye seg, er konstant.

Alle vil være så seriøse. Vi ønsker litt mer rock’n roll. Rock’en er uhøytidelig, kreativ, og blåser av autoritetene. Det er mange måter å være seriøs på.

Vi føler vi har en slags pakt med leserne. En forventning om å levere noe annet enn det som etablerte medier gjør. At lesertallene har gjort solide byks i høst, tar vi som et tegn på at vi lykkes et stykke på vei. Sees i 2005!