Kommentar

What is that beast slouching towards Betlehem? Vi er uenige John le Carré og jeg.Tinker, Tailor, Spy mener det er Bush og hans junta. In all humility towards the great man, I think it something more sinister: Synet av en jublende menneskemengde som drar en amerikansk pilot etter beina gjennom Mogadishu.

Ett av bildene fra århundrets billedkavalkade: USA gikk inn fordi verdensopinionen krevde det. Verden hadde ikke samvittighet til å se på hungeren. USA og FN gikk inn. Maten rakk for første gang utenfor hovedstaden. Men så kom amerikanerne og FN i turf-war med krigsherrene. Naturligvis. De truet jo deres makt. Dette var akkurat da Clinton overtok. Det første han gjorde var å trekke styrkene ut. Men det var en beslutning som siden har kostet mange mennesker livet i lignende stater. Det er hva vi har valget mellom i dag: Empire lite eller krigsherrene.

Ordene er ikke mine, men Michael Ignatieff, i hans utmerkede bok av samme navn.

Nyhet fra Uganda idag: En million på flukt for the Lords Resistance Army. Etter at RUF i Sierra Leone ble nedkjempet må dette være noe av det verste som finnes i verden idag. Men er det noen utenfra som er villig til å ofre blod for å stanse dem? De har fått herje fritt i årevis nå.

Hvilken verden lever vi i, hva er det for valg vi har inne i hodene våre?
It seems to me we don’t live in the same world.

John le Carré er en sympatisk kar. Han var årets første gjest hos Tim Sebastian. Til å begynne med snakket de om the art of intelligence gathering, med tanke på Irak, og Carré sa mye fornuftig. Mannen kan noe om faget. Om hvordan analytikerne hele tiden må ta hensyn til alle feilkildene, motivene, usikkerheten. At det oppgis én kilde til en så viktig sak som Iraks WMD, blåste han av. Med rette tror jeg. Det ble begått overtrampo. Etterretningen ble trukket inn i en politisk kamp. Men er det første gang? Neppe, men le Carré snakker som det har skjedd et statskupp i USA og at Blair trails along.

Men så dreiet samtalen inn på den mer politiske siden, og så slapp Carré en setning som jeg fant virkelig intriguing: (jeg parafraserer)

I miss the ambiguity of the cold war. We had shades of opinion about communism. Why can’t we have shades of opinion about terrorism?

Det går an å legge godviljen til å tolke det på en ikke-kompromitterende måte. Men det ville være søkt. Å ønske seg nyanser om terroren. La de ordene henge i luften og lytt.

Kommunismen er et uekte barn av den europeiske opplysningstiden. Det er en bastard. Et ønske om å være sjelens ingeniører. Faust. Anytder jeg med det noen redeeming features? På en måte. Kommunismen har noen helter. Det var mange bra mennesker som ble kommunister.

Det er ikke tilfeldig at det ikke kommer noen proklamasjoner fra terroristene i Irak. De som hver dag gir blaffen i om de dreper kvinner og barn. De har ingen krav som lar seg forhandle om, eller oppfylle. De vil ha total seier. Totalt anarki.

Engelske gentlemen med respekt for Østen, og sans for historie og litteratur har til tider for stor respekt for de andre. Det er ikke Vestens sak å impose democracy rundt om i verden. Saddam skulle få sitte. A new middleclass was emerging, sa le Carré. Really? Middelklassen i Irak var totally impoverished.

Antothere memorable quote: During the cold war we were caught like flies in aspic. The war was forced on us. This time we have the freedom of choice. We are choosing war.

Le Carré mener Bush og hans junta begår tidenes folly. They are fools som ikke aner hva de stir up. Han er dypt skuffet over at det denne gang ikke finnes noen vocal opposition. Journalistene er meek som sheep. Det er det mest skuffende.

A sense of foreboding. Sebastian pushed Carré når det gjaldt hans siste roman: Er han blitt mer polemiker enn romanforfatter? Not at all. Carré sa han har en deep sense of foreboding, en følelse av at noe holder på å skje, og han vil gjerne gi det artistisk uttrykk. Akkurat som man om Dostojevskij sier at han skrev dette i året 1850, et eller annet, hvor det og det skjedde. Slik ønsket han at hans bøker også skulle bli husket. Han nevnet også Klemperer, the great jewish diarist, som sa at han ventet på at de virkelige tyskerne skulle komme frem. Carré venter på at de virkelige amerikanerne skal ta ordet. Han syntes det er skuffende taust derfra.

Les også

-
-
-
-
-
-