Kommentar

Frankrike vil ta opp folkemordet på armenerne i medlemskapsforhandlingene med Tyrkia, selv om det ikke knefestes som formell betingelse, sa utenriksminister Michel Barnier tirsdag.

Det er første gang den franske regjering har brukt uttrykket folkemord om nedslaktingen av armenere på tampen av første verdenskrig.

Ankara var raskt ute med å svare at Tyrkia ikke anerkjenner noe folkemord på armenerne.

Spørsmål om menneskerettigheter og rettssystem nevnes vanligvis som kriterier for medlemskap. Men i bakgrunnen spøker armenerne. Til tross for at det er vel dokumentert, og et udiskutabelt faktum, fortsetter Tyrkia å bestride folkemordet. Tyrkia har tvert om en motversjon som skal forklare at armenere gikk til opprør, og at også mange tyrkere ble drept. Det er brukt store summer på å overbevise verden om at folkemordet er oppspinn. Enhver regjering eller nasjonalforsamling som anerkjenner armenernes lidelser, blir utsatt for represalier fra Ankara.

Den franske var faktisk et foregangsland da den i 2001 stemte for en resolusjon som slo fast at det er begått et folkemord på armenerne. Ankara svarte med å annullere en stor våpenordre.

Men den franske regjering har ikke brukt det ladede ordet før nå. Utenriksminister Barnier sa de har ti år på seg til å bearbeide Tyrkia.

Det er egentlig merkelig at armenernes skjebne ikke er bedre kjent, all oppmerksomhet om Tyrkia tatt i betraktning.

Det var det første folkemord i moderne tid, på en kristen befolkning i et muslimsk land. Akkurat som jødene i Vest-Europa tilhørte armenerne samfunnets elite. Det var så ledes mange som hadde fordel av at de ble fordrevet fra gård og grunn. Armenerne ble samlet i store dødsmarsjer, som endte i ørkenen. Noen få greide seg over til Syria.

Det kan vel tenkes at deres skjebne vil bli aktualisert av den pågående konflikten mellom islam og Vesten. Skjedd er skjedd. Men hvorfor er Tyrkia så uvillig til å innrømme det? Kan det ha noe med at det er kristne det gikk ut over?

En regner med at rundt én million ble drept.

En medvirkende årsak til at Frankrike har gått i bresjen for armenerne er at det bor mellom 300.000 og 450.000 armenere i landet, etterkommere av de overlevende.

Folkemordet er fortsatt et åpent sår, så lenge Tyrkia ikke anerkjenner sin forbryterske arv. Alle vedtak som stadfester det som skjedde og kaller det med sitt rette ord, gjør derfor en god gjerning.

Europaparlamentet vedtok i 1987 at «de tragiske begivenhetene i 1915-1917» utgjør et folkemord ut fra FNs definisjon. Det greske parlament vedtok det samme i 1996, og det belgiske fulgte opp to år senere.

Utenfor EU har den sveitsiske regjering vedtatt en slik tekst, imot regjeringens vilje. Jeg har aldri hørt at det har vært oppe til debatt i Norge.

Den italienske nasjonalforsamlingen vedtok i 2000 en resolusjon som ber den italienske regjering stille anerkjennelse av folkemordet som medlemskapskrav.

To land utmerker seg ved aldri å ha tatt ordet folkemord i sin munn: Storbritannia og Tyskland. Tyskland har nærmere tre millioner tyrkere på sin jord.

Det er interessant at også Reuters kvalifiserer folkemordet med at det er noe armenerne «sier», eller bruker formuleringen: «An estimated 1,5 million Armenians are believed to have died beteween 1915 and 1917 in the last years of the Ottoman Empire».

Et flertall på 67 prosent av franskmenn er mot tyrkisk medlemskap. Skulle Tyrkia bli provosert og avvise å snakke om folkemordet, kan det bidra til å understreke kulturforskjeller og øke avstanden.