Kommentar

Kirken går mot venstre, fastslår Kjetil Wiedswang på side 2 i Dagens Næringsliv i dag, 7. februar. Han peker på sammenbruddet til den konservative indremisjonsfløyen og inntoget i prestestanden av generasjonen oppvokst med latinamerikansk frigjøringsteologi som mulige forklaringer. I tillegg «feminiseringen» av kirken, d.v.s. kvinneprestmotstanden som har falt (bl. a. som konsekvens av den konservative indremisjonsfløyens svekkelse kan kanskje føyes til).

Wiedswang er den første skribent jeg har sett som kommenterer det nye politiske engasjementet fra kirkeledelsen, som er blitt mobilisert i årene etter at Køhn og Stålsett ble biskoper. Personlig synes jeg at mye positivt har skjedd i kirka, samtidig virker det hult. Kirkeledere nå ser ut til å overta venstresidens symbolholdninger i alle sammenhenger. Resultatet blir interessant: Biskopene på lag med Petter Nome, Sigurd Allern, Kristin Halvorsen. Definitivt et lag som ikke hadde funnet sammen for ti år siden.

Vårt Land registrerte høsten 2001 biskopenes holdninger til bombingen av Taliban i Afghanistan, tror bakteppet for biskopenes protester er Balkan på 90-tallet, bombingene i Bosnia og Kosovo.
Frigjøringsteologi?
Flere og flere kirkeledere heller til et «fredsbudskap» som er enkelt og lettfattelig, og vanskelig å argumentere mot.

Parallell: I et debattinnlegg om ytringsfrihet adressert Francis Sejersted sist onsdag kommenterer Andreas Skartveit et forsvar som Sejersted har gitt i forbindelse med en kronikk Skartveit skrev. Skartveit spurte «kven som var «man» og «vi»» i ytringsfrihetskommisjonens drøftelse av grenser for ytringsfrihet.
Sejersted svarer: -Får jeg presentere det opplagte. «Vi» gjelder dem som ikke liker rasistisk hets, deriblant så vel Skartveit og Lunde som jeg.
Skartveit svarer igjen: Som meiningsberandre utsegn har denne utsegna ein stor veikskap: det er uråd å vere usamd i det han seier.

Er det dette som nå ideologisk styrer modernisering av kirka: at den ikke skal være ubehagelig men spiselig for alle og ikke innta kontroversielle standpunkter. Ingen kan vel være motstandere av fred? Kanskje det er på denne måten kirkelederne tror de kan få flere til kirka?
Se bort fra utenrikspolitikk og til den interne kirkelige, teologiske motstanden mot homofile i vigslede stillinger. Så vel debatten som motstanden er bare plutselig oppløst, uten at vedtaket mot homofile prester er blitt endret eller at gjennomgåelsen av hva Bibelen egentlig mener, har fått noen konklusjon. Motstanden er så ubetydelig at den ikke behøves tas hensyn til lenger. Det er vel og bra at mørkemennene må vike, men hva kommer egentlig i stedet.
Og kommer kirka til å bli en viktigere politisk faktor som følge av radikaliseringen?

En tidligere utenkelig redaksjonell fusjon blir mulig? Sammenslåingen av Vårt Land, Klassekampen, Nationen og Ny Tid til «Nationens nye klassekamp i vårt land»..

Forøvrig: det skjer ikke bare i Norge: NTB-sak i

-->

Mest lest

Les også