At kunsten kan gi sterke opplevelser, har lenge vært kjent og kommer til uttrykk ved Stendhal-syndromet. Kunst kan dempe helseplager. Burde helsemyndighetene fatte interesse for kulturen? Kanskje den vakre kunsten. Heslig kunst, som nesten all samtidskunst, risikerer å bryte ned. Psyken overbelastes med negativ utstråling som forstyrrer sinnets emosjonelle likevekt.
Nå som anti-poetiske EU gjør krav på å representere vår verdensdel, kan det være styrkende å oppholde seg en stund ved et poetisk Europa. Emil Boysons gjendiktninger gjør det levende for oss. Hans kjennskap til europeisk diktning synes grenseløs.
Det er interessant å se Kjell Varvins retrospektive mønstring i Tegnerforbundet. Ikke fordi hans kunstnerskap er særlig interessant, men fordi verkenes store tidsspenn speiler en kreativitet som gradvis har sporet av.
Den 7. desember 1911 ble Richard Wagners opera Lohengrin (1850) for første gang i Norge oppført ved Nationaltheatret i Kristiania, under Johan Halvorsens taktstokk. For anledningen produserte Freia, som hadde enerett til å selge sjokolade i Nationaltheatret, en sjokolade med navnet Lohengrin. som først bare ble solgt i teatret, men etter et par år kom […]
Den kunstfaglige evalueringen og styringen som tidligere ble forvaltet av kritikere og museumsfolk, er nå overtatt av samlere og investorer. Det er kapitalmakten som bestemmer kunstkvaliteten.
Shiraz, i Frankrike kjent som Syrah, har muligens sin opprinnelse i den persiske provins Shiraz. Men sikkert kjent er den først fra Rhône-området i Frankrike. Hugenotter tok den med seg til Kapplandet, og derfra ble den innført til Australia, der den gir utmerkede resultater. The Aussie Bag er ikke helt ren Shiraz, den inneholder også […]
Dagens kunsthistorikere leter febrilsk etter glemte, norske mestere fra modernismens gjennombruddstid, fotfulgt av grådige samlere med fett utbytte i blikket. Charlotte Wankels kunst har nå ufortjent havnet i dette innvesteringskjøret.
I alt surret mellom Nasjonalmuseet og kunstsamleren Stein Erik Hagen, om han skal donere samlingen, deponere den, eller bare låne ut verker til museet, får publikum inntrykk av at Hagens Canica-samling representerer et uunnværlig, kunsthistorisk supplement av nasjonal betydning.
Det er greit å lage menneskefigurer uten individuelle trekk, det finnes massevis av gode skulpturer i den sjangeren, men Nico Widerbergs figurer er formmessig både slappe og anatomisk utydelige, til tross for fin overflatebehandling i de store steinskulpturene.
Stein Erik Hagen fastslår at hans kunstsamling aldri vi bli donert til vårt Nasjonalmuseum. «Jeg vil ti ganger heller gi den bort til Danmark», sier han. Grunnen er kritikk i mediene.
