Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier han er imot dødsstraff på prinsipielt grunnlag. Det samme er avisene på lederplass. Men prinsipper får først betydning når de omsettes i handling.

Da er det «grunn til å minne om» for å snakke på gahr-støresk: På Grønlandsleiret i Oslo sitter en kjent terrorist, mullah Krekar, som regjeringen ikke vil sende tilbake til Irak fordi man ikke stoler på forsikringene om at kurdiske myndigheter eller sentralregjeringen i Bagdad ikke vil dømme ham til døden. Gahr Støre sa sogar i sommer, i forbindelse med programmet Wanted, at man først måtte se praktiseringen av menneskerettighetene over tid før tilbakesendelse kunne bli aktuelt.

I Kongo står man overfor en helt annen justis, dvs. det er ingen justis i det hele tatt. Hvis man er mot dødsstraff prinsipielt, hvilke konsekvenser kan det få?

Gahr Støre antydet tirsdag at regjeringen må opptre forsiktig for ikke å provosere. Han snakket om den sterke anti-europeiske holdningen i Kisangani og Kongo. Tja. Er nå det så sikkert? Har det ikke hele tiden handlet om penger? Kan Gahr Støre ha fremført «hensynet» for å ha noe å unnskylde seg med hvis det skulle tilstøtte Tjostolv Moland og Joshua French noe? Gahr Støre er så og si Pontius Pilatus som vasker sine hender på forhånd. Han ønsker ikke å ha nordmennenes blod på sine hender.

I denne situasjonen gjelder ikke prinsipper, men kontakter og penger. Gahr Støre bør utnytte forholdet til Carl Bildt, som har formannskapet i EU. Hvis Norge har kontakter i Kigali bør de også utnyttes. Rune Edvardsen er en viktig person. Uansett vil man ikke komme utenom penger. Hvor mye er to norske liv verdt? Prisen har allerede falt med en del milliarder, og de 60 millioner dollar er nok også bare et forhandlingsutspill.

Eller synes Gahr Støre at kjøpslåing om liv er forkastelig? Det er ikke første gang norske myndigheter betaler for gisler.

Gahr Støre ga i går inntrykk av at prosessen går sin gang: nå skal det ankes så får vi se. Men Dagbladet forteller idag om en rutine der ankesaken må fremmes i hovedstaden Kinshasa, og alle berørte parter må møte frem, og bekoste transport og losji selv. Hvis dette er sant er hele anken i fare.

Kongo = kaos. Det er bare korte intervensjonslinjer helt til topps som hjelper, og man må koble det til penger. Erik Solheim kunne lansere et program for voldtatte kvinner eller krigsenker, som omfattet enken etter den drepte sjåføren.

Moland og Frenchs farligste motstander er tiden. Hvis det ikke skjer noe vil de bli avkreftet og kan dø av den minste infeksjon eller sykdom. Gahr Støre skal ikke kunne vaske sine hender.

Det er grunn til å minne om en annen dødsdømt: kurdiske Osmar Oman Osmar som sitter på celle i Irak. Han ble dømt for å ha bestilt drapet på sin egen kone, Marita Strøm. Hans advokat Brynjar Meling har arbeidet for at Osmar skulle bli hentet til Norge. Også NRK Dagsnytt har gitt saken en slik vinkel, under påberopelse av Osmars norske statsborgerskap.

Men under rettssaken kom et det frem at Osmar hadde blitt norsk på falskt grunnlag. Det samme gjaldt hans bror. Han ble uttransportert til Irak, etter å ha truet Marita Strøms slektninger.

Broren var en av dem som Utlendingspolitiet måtte gi beroligende midler for å få flyet. VG gjorde et stort nummer av politiets inhumane behandling da de «avslørte» medisineringen i sommer.

Man kan konstatere: norske politikere og norske medier går langt i å beskytte terrorister og drapsmenn mot krenkelser, selv om deres skyld synes hevet over tvil. Men når norske borgere havner i alvorlig trøbbel i et rettsløst samfunn finnes det dem som synes de kan ha det så godt.

Det er hva å være motstandere av dødsstraff på prinsipielt grunnlag betyr i praksis.