En av de viktigste argumentene for innføringen av digitalisering og smarttelefoner, var at alt skulle bli sikrere, enklere, raskere, mindre byråkratisk og mer effektivt – og samfunn og borgere skulle bli mindre sårbare for svindel. Fasiten viser det stikk motsatte: Offentlig sektor eser ut i takt med eksplosjonen av endringer, sikkerhetsmuren og nye plattformer. Frustrasjonen over apper og oppgraderinger er en mental pandemi, og svindel har økt til en kolossal industri.

Alle advarsler, bekymringer og all motstand har vært helt nytteløst mot dette ekspresstoget mot «fremtiden», og ja da: Det har gitt oss praktiske løsninger i hverdagen som virker så lenge internett virker. Men dessverre: Det har også gitt myndighetene maktmisbruk- og kontrollmuligheter som BigBrother i «1984»-marerittet bare kunne drømme om. Og verst av alle er mafia-diktaturet Kina.

Digitaliseringen var en gavepakke til totalitære regimer

Myndighetene i både Iran og Russland har nylig innført nøyaktig samme tiltak for å lamme opposisjon: De har skrudd av internett, mobilnettet og meldingstjenester, så alt av kommunikasjonsmuligheter mellom borgere er lammet. Selv mulighetene for å bruke Virtuelle Private Nettverk (VPN) er sabotert. Da kan nemlig myndighetene gjøre hva de vil uten motstand eller organisert opprør, og uten at omverdenen får greie på hva som foregår.

Ethvert digitalisert land gir myndighetene denne muligheten til å skru av all kommunikasjon, også Norge. I Russland har borgerne i økende grad falt under statlig kontroll, særlig etter 2022: Facebook og Meta er erklært som terroristorganisasjoner. Twitter (X) er kraftig begrenset, og Russland har sin egen statskontrollerte meldingstjeneste som heter Telegram, og nå er også den skrudd av. Men slike akutte tiltak er bare peanøtter i forhold til hva kinesiske myndigheter har gjort mot kineserne.

Kinas sosiale kontrollsystem

Helt siden den kommunistiske revolusjonen i 1947 har Kina vært sterkt fokusert på kollektive verdier. Staten og partiet kontrollerer alt, og herskerklassen som i praksis er en dresskledd penge-mafia, opprettholder myten om kommunismen, Mao, kamerater og rød revolusjon – selv om penger og profitt overstyrer alt. Og selv om Kina fortsatt har stor fattigdom i provinsen, har kinesiske myndigheter brukt enorme ressurser på å digitalisere hverdagen:

I 2025 hadde rundt 80 prosent av kineserne smarttelefon, og her er et interessant faktum: Kina er et av verdens mest avanserte kontantløse samfunn, hvor mobilbetaling via apper som WeChat Pay og Alipay er helt dominerende. At fra store kjøpesentre til taxisjåfører og gatekjøkken foretrekker QR-kode-betaling. Kontanter er lovlig betalingsmiddel, men mange sier nei, og veksling kan være vanskelig. Faktisk regnes det som nærmest umulig å leve «off grid» i Kina (dvs. uavhengig av offentlig forsyning av strøm, vann o.l.).

Hvis du tror du skal besøke Maos sykkelsamfunn, er du altså rimelig på bærtur. Men hvorfor? Hvorfor bruker kinesiske myndigheter så store summer på rask modernisering? Fordi det ikke har noe som helst med modernisering å gjøre. Det har bare noe å gjøre med samfunnskontroll. Kinas elite innså nemlig raskt at internett undergraver statens kontroll, skaper ytringsfrihet og store muligheter for opposisjon, og ett studentopprør på Den Himmelske Slakts Plass i 1989 var mer enn nok for «kommunistpartiet».

Dette viste tydelig hva som bor av frihetstrang i kinesere, og det kan naturligvis ikke mafiaen som har tatt over Kina akseptere. De var nødt til å ta kontroll over internett, ytringer, frihet, organiseringsmuligheter og bevegelsesfrihet. Noe som også er bakgrunnen for satsingen på batteribiler i Kina: De bruker ikke bensin og diesel, som er en knapp ressurs – for de kan gå på kullkraft, og best av alt: De kan kontrolleres og stoppes av myndighetene via et tastatur. Men viktigst er å kontrollere menneskene. Enter appen WeChat.

En statlig kontrollert sensurapp

Kina ligger bak en brannmur som myndighetene kaller «Great Firewall», som igjen er en del av Kinas «Golden Shield Project». Dette er uten tvil verdens mest sofistikerte nasjonale system for internettsensur og overvåking, og kombinerer lovbaserte tiltak for å blokkere utenlandske nettsteder, begrense trafikk og filtrere innhold for å opprettholde politisk kontroll – og alt er naturligvis solgt inn som en fordel for kinesiske borgere. Sensur blir jo alltid det: «Det innføres for deg og ditt beste, for å holde deg trygg fra desinformasjon!» Jadda. Look to NRK.

Facebook har derfor vært blokkert i Kina helt siden 2009, og Instagram siden 2014. Også WhatsApp, YouTube, X (Twitter) og Google er blokkert, med mindre man vet hvordan man skal bruke avansert VPN-teknologi for å komme seg rundt. I stedet har myndighetene skapt en egen «superapp» som heter noe så hyggelig som WeChat – utviklet av Tencent og innført i 2011.

Allerede i 2018 ble WeChat verdens største selvstendige app, med over en milliard månedlige brukere – fordi kineserne egentlig ikke har noe valg. Og denne monsterappen fungerer både som sosialt medium, chatrom og mobil-betalingsplattform. Alt på ett sted. Dette ville ikke vært mulig med gårsdagens knappetelefoner.

Et totalitært system for overvåkning

WeChat gir kinesiske myndigheter fullt innsyn i alt kineserne gjør og sier og betaler for (med visse lettelser for ikke-kinesiske telefoner og turister). Ingenting er hemmelig. Og det er igjen basert på Kinas masseovervåkningsprogram, som i 2023 også omfattet over 700 millioner overvåkningskameraer – de fleste tilkoblet ansiktsgjenkjenning.

Du kan i praksis ikke pille deg i nesa i Kina uten at kommunistpartiet ser det. Nord-Korea er primitivt i forhold, men de lærer av hverandre – og «1984»-marerittet stopper ikke der for kineserne: Kommunister og mafia er nemlig også avhengig av at folk tvinges til å oppføre seg som de skal, og følger de normer og regler som samfunnstoppene krever. Det er en naturlig forlengelse av alt diktatur.

I kommunistpartiets tidligere dager var sosial kontroll forbundet med tvang gjennom åpen maktmisbruk: Voldstrusler, arrestasjoner, tortur, gapestokk, offentlige henrettelser, konsentrasjonsleirer, tvangsarbeid, korrreksjonsanstalter, asyl, medisinsk tvangsbehandling og forsvinninger. Dette var Maos Kina. Dagens Kina er mye, mye verre: Her er ikke lenger «tankefeil» eller «antistatlige holdninger» mulig.

Total overvåkning skaper Kinas sosiale kredittsystem

I stedet for å true ulydige kinesere med vold, har Kinas makthavere innført Kinas sosiale kredittsystem. Her bruker man alt av overvåkning og datainnsamling for å vurdere «påliteligheten» til både borgere og bedrifter, hvis mål er å fremme «lovlydighet og sosial harmoni – til alles beste». Naturligvis. Gjennom dette systemet kan alle kinesiske borgere få poeng ved å være «flink bisk» med positiv atferd, som f.eks. å utføre frivillig arbeid eller skrive positivt om myndighetene på sosiale medier.

Men i motsatt retning kan og vil man miste poeng for forseelser som trafikkbøter, å oppføre seg antistatlig, bryte lover og normer, surfe på ulovlige plattformer, være fyllik, bli for vestlig orientert, ikke betale gjeld – bare fantasien setter grenser. Er du en flink kommunist med høy sosial score, kan du opparbeide deg prioritet i køer, billigere lån eller lettere tilgang til offentlige tjenester. Du kan til og med bli tatt opp som partimedlem.

Er du en ulydig robot, vil det gjøre livet ditt veldig vanskelig: Reiseforbud, låneforbud, tregere internett, sparken fra arbeidslivet, utestengelse fra skoler, hoteller, utestengelse fra boligmarkedet, og naturligvis begrensning eller utestengelse fra WeChat – som i praksis gjør det umulig å snakke med noen og samhandle på sosiale medier. Men dét er ikke det verste:

Det fører også til at du mister alt av banktjenester, mulighet for å motta lønn eller betale for deg. Alt blir kansellert. Og dette, kjære lesere, er også mulig i Norge nå. Det har allerede begynt i næringslivet, gjennom EUs klimapolitikk, som belønner dem som investerer i bærekraft, mens de som nekter, vil miste investeringsmidler. Så vi er på gli.

Dette fører igjen til at tusenvis av kinesere blir hjemløse og lever som spøkelser på gata. En straff og skjebne som er vel så åpenbar og tydelig som at menn i mørke frakker drar deg skrikende ut av hemmet ditt om natta. Ikke at Kina har avviklet den terroren heller: Fengsler og fangeleirer florerer, og hvor mange henrettelser som skjer, er en statshemmelighet, men det kan være snakk om 12.000 i året. Fordi Kina er overtatt av en pengemafia etter modell fra Chicago i 1930. Det har ingenting med kommunisme å gjøre.

Et forferdelig regime som norske myndigheter elsker

Man skulle tro at vestlige demokratier ville sky et kommunist-diktatur og en mafia-stat som om det var pest, kolera og kreft på en gang. Det kinesiske kommunistpartiet har millioner av liv på samvittigheten, er iskaldt hensynsløst, fullstendig uten skrupler, bryter gjerne alt av internasjonale regler, lover og avtaler, jukser med skjulte, statlige subsidier for å utkonkurrere Vesten, og er en økende militær trussel, Kina gjør hva som helst så lenge det er til regimets fordel, uansett hva det koster.

Alt dette skulle fått demokratiske ledere til å forby handel med Kina, men i stedet skjer det stikk motsatte: Norge har i økende grad knyttet seg til Kina, helt siden globalismen tok av for alvor i 1990. Kina er Norges største handelspartner i Asia, og vi importerer stadig mer teknologi og forbruksvarer, mens sjømat går andre veien som en viktig eksportvare. Noe som viser at for norske myndigheter er penger mye viktigere enn menneskerettigheter og den slags detaljer.

Da Nobelkomiteen brøt ut av PK-tøvet og ga fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010, gjorde Kinas myndigheter det mafia alltid gjør: Mistet smilet og flekket tenner. Siden Norge nektet å si unnskyld, ble de diplomatiske forbindelsene brutt frem til 2016, og Kinas notoriske løpegutt Erik Solheim klaget sin nød. PST har også påpekt at Kina har økt sin etterretningsinteresse mot norsk teknologi, infrastruktur og politiske prosesser, sik de gjør i alle land. Men pyttsann.

Kinas totalitære mafia-regime har imidlertid en stor fordel: De er langt mer forutsigelige enn europeiske ledere. Man kan stole 100 prosent på at Kinas regime gjør det som er best for regimet og for business, og gir fullstendig blaffen i folket. Uansett hva som blir sagt eller avtalt, er det penger og profitt som styrer «kommunistlandet» Kina, fordi penger er makt. «Alt» av industri er frivillig gitt bort til Kina, og nå er det altså kinesiske biler og busser som får undergrave vestlig industri.

Vestlige globalister har nemlig gitt bort penger og makt til Kina så fort de kan i 35 år, fordi de har de samme totalitære svermeriene. Man må ikke forbauses over at vestlige sosialister beundrer et totalitært kommunistparti. Det har jo alltid vært målet til sosialister. Og Norge, som har verdens største offentlige sektor per kapita, beundrer hvordan Kinas regime styrer kineserne mot lydighet, så ikke «antistatlige strømninger» sprer seg videre, slik også vårt PST er bekymret for.

Som om antistatlige aktiviteter er en dårlig ting.