Det er alltid noe trygt og bestefaderlig over kong Harald når han taler til folket på nyttårsaften. Han er en samlende figur, en vi alle er glad i. Men årets tale etterlot seg en bismak av noe pliktmessig og politisk korrekt som vi dessverre er blitt altfor vant til, også fra Slottet.

Kongen snakket varmt om «hverdagsdemokratiet». Om viktigheten av å delta, å si fra, å engasjere seg i borettslag og vennegjenger. «Det er behov for akkurat deg», sa han. Det lyder vakkert, men klinger hult i en tid der nettopp vanlige folks meninger blir overkjørt av en elite som vet best.

Kongen oppfordrer oss til å bruke stemmen, men glemmer å nevne at prisen for å bruke den er blitt skyhøy hvis man mener noe annet enn den etablerte konsensus.

Han trakk frem lidelsene i Gaza, Sudan og Ukraina. «Tenk om det var vårt eget barn», sa han. Det er en moralsk appell det er umulig å være uenig i på et menneskelig plan. Men det er samtidig verdt å merke seg hvem som beleilig ble utelatt. Kongen nevnte Gaza, men ikke med ett ord nevnte han lidelsene befolkningen i Israel har vært igjennom etter bestialske terrorangrep og daglig rakettregn.

Hvorfor er det slik at empatien fra det offisielle Norge alltid ser ut til å stoppe ved grensen til den jødiske staten? Ved ensidig å trekke frem Gaza, mates det narrativet som allerede dominerer i norske medier, der Israel er skurken og alle andre er ofre. Det er en ubalanse og en historieløshet som ikke sømmer seg for et statsoverhode som skal være samlende.

Lidelse er lidelse, uavhengig av hvilken side av grensen man står på, men i kongens nyttårstale var det tydeligvis forskjell på folk.

Og hvor var omtanken for de nordmennene som «sliter med å få hverdagen til å henge sammen» her hjemme? De ble avspist med en bisetning. Det er «riv ruskende galt» at krig fortsetter, sa kongen. Men er det ikke også riv ruskende galt at norske pensjonister må velge mellom mat og strøm, eller at knivvolden herjer i Oslo sentrum, mens politikerne ser en annen vei?

Det mest påfallende var likevel det som ikke ble sagt om hans egen familie. 2025 har vært et annus horribilis for kongehuset, med skandalene rundt Marius Borg Høiby og det stadige sirkuset rundt prinsesse Märtha Louise. I fjor nevnte han at familien ble satt på prøve. I år var det fullstendig taushet. Elefanten i rommet vokser seg stadig større, men kongen valgte å ignorere den.

Det sender et signal om at noen er hevet over den åpenheten og ærligheten det ellers manes til.

«Minoriteters rettigheter svekkes», advarte kongen. Hvilke minoriteter snakker han om? Er det de samme gruppene som mediene og politikerne beskytter med nebb og klør hver eneste dag? Det virker som om taleskriverne på Slottet har kopiert manus fra en hvilken som helst tale holdt av en SV-politiker.

Det er globalisme, klima og selektiv solidaritet som står i fokus.

Vi er glad i kongen vår. Men vi savner en tale som tør å være litt mindre politisk korrekt, litt mer balansert i sitt verdenssyn og litt mer i takt med den virkeligheten nordmenn flest faktisk lever i.