Befolknings­revolusjonen er livs­farlig for Frankrike, advarer den franske politikeren og forretnings­mannen Philippe de Villiers i sin nylig utgitte bok «Populicide», som allerede er en bestselger fem uker etter utgivelsen 8. oktober.

Tittelen er det vanskelig å oversette med noe annet enn «folkemord», men fordi populicide er et gammelt og litterært ord som er lite brukt i dag, gir det ikke helt den samme sjokkvirkningen som genocide – og akkurat dét er sannsynligvis tilsiktet fra den 76 år gamle aristokraten. Alle skjønner uansett at det handler om den langsomme utryddelsen av franskmennene i deres eget land.

De Villiers var statssekretær på Jacques Chiracs tid som president, og siden har han representert departementet Vendée i Frankrikes nasjonalforsamling og dessuten vært EU-parlamentariker. Frem til 1994 var han republikaner, og deretter grunnla han sin eget parti «Bevegelsen for Frankrike», men siden 2021 har han tilhørt Éric Zemmours parti Reconquête. Et forsøk på å bli fransk president i 2007 mislyktes kapitalt.

Hans yngre bror Pierre de Villiers var fransk forsvarssjef frem til 2017, da han trakk seg i protest mot Emmanuel Macrons kutt i forsvarsbudsjettet. Hvis relasjonene mellom franskmenn og muslimer fortsetter som nå, er borgerkrig i Frankrike uunngåelig, sa Pierre offentlig i 2020.

Tilbake til Philippe, som også er kjent for å ha grunnlagt den historiske temaparken Le Puy du Fou i Vendée: I dag vier han mesteparten sin tid til et forsøk på å redde Frankrike fra den demografiske revolusjonen. I september gikk han ut med en appell i Journal du Dimanche som har resultert i mer enn to millioner underskrifter med krav om folkeavstemning om innvandringen i Frankrike.

Hans utilslørte kjærlighet til det opprinnelige Frankrike er i dag langt fra å gjøre ham til noen universelt foraktet hatfigur der til lands, hvor det største partiet nå er Rassemblement National (RN) og stadig flere får øynene opp for befolkningsutskiftningen. Men han var foraktet for tjue år siden.

I september, litt før «Populicide» kom ut, gav han et langt intervju til Le Figaro, som hadde fått lese boken eksklusivt på forhånd.

Hvordan klarte han å skape et så sterkt bånd til det franske folket? Utvilsomt fordi han tror at alt ikke er tapt og at vårt gamle land fortsatt kan komme seg.

Venstremedier tviler på at det virkelig er to millioner som har underskrevet. Normalt er det høyst et par hundre tusen som skriver under på opprop. – De står overfor en tsunami, svarer de Villiers spydig.

Selv om det er vanskelig å vurdere det eksakte antallet underskrivere, er det også umulig å benekte entusiasmen som oppfordringen har skapt. Den bekrefter opprøret blant en del av den franske befolkningen mot masseinnvandring, deres ønske om å bli konsultert direkte om dette spørsmålet, som de anser som eksistensielt, men også det utrolige Villiers-fenomenet. Det sterke båndet han har klart å skape med en del av landet.

Aktivitetene hans har gitt kraftig ekko i fransk offentlighet:

Mediedekningen overgikk alle forventningene til grunnleggeren av Puy du Fou. På samme måte hadde han ikke forutsett omfanget av suksessen til hans ukentlige program som sendes på CNews og Europe 1: «Face à Philippe de Villiers» (Ansikt til ansikt med Philippe de Villiers). På bare to år har det blitt et veritabelt tv- og radiofenomen, som til tider tiltrekker seg opptil 2 millioner seere og lyttere til sammen. En rekord. Hvem kunne ha forestilt seg et slikt comeback?

De Villiers var tidlig ute med kritikk både av EU, masseinnvandringen og islamiseringen, for tidlig til å gjøre et gjennombrudd:

Paradoksalt nok var det etter hans største valgseier, nei-stemmen i folkeavstemningen om den europeiske grunnloven i 2005, at nedturen hans begynte. Mange næringslivsledere i Vendée-regionen vendte ham ryggen. Hans ord ble nå ansett som for splittende, for lite i tråd med datidens dogmer: Europa, økonomisk globalisering, åpne grenser. Hans kritikk av islamiseringen i boken om moskeene i Roissy, ble ansett som for kontroversiell.

De Villiers ble også offentlig hånet. Men ingenting er sterkere enn en idé hvis tid er kommet:

Med tiden viste begivenhetene at han hadde rett i nesten alt. Villiers var forut for sin tid, altfor langt forut. På sosiale medier oppdager og deler yngre mennesker debattene fra hans Maastricht-kampanje i 1992. Lenge før handelsbalansen vår kollapset eller covid avslørte vår avhengighet av Kina, var Philippe de Villiers, sammen med Jean-Pierre Chevènement, Philippe Séguin og Charles Pasqua, en av de første til å lede kampen for suverenitet og avsløre illusjonen om lykkelig globalisering.

På 2000-tallet, lenge før jihadistiske terrorister brakte blodbad til Frankrike, var han også en av de første til å påpeke faren ved islamisme. Under helsekrisen forsto han før noen andre at nedstengningen ville akselerere uberiseringen og dehumaniseringen av samfunnet.

Så hva nå? Skal han prøve å bli president i 2027?

Marine Le Pen blir sannsynligvis forhindret fra å stille til valg av domstolene, Jordan Bardella virker for ung for jobben, Bruno Retailleau blir forbigått av Édouard Philippe, Éric Zemmour gir opp …

Det gjør han neppe:

I stedet for å være presidentkandidat, drømmer han nå om å være en samlende figur, en Cincinnatus for høyresidens enhet: «Jeg fortalte alle at jeg ikke hadde noen personlig ambisjon annet enn å sette det sentrale spørsmålet i sentrum for den politiske debatten. Det sentrale spørsmålet er ikke budsjettet, det er migrasjon», forklarer han.

Utsiktene er ikke lystelige, men han gir seg ikke:

«Om tjue år vil det historiske franske folket være i mindretall. Så jeg sier til meg selv at jeg må sette dette i sentrum for debatten. Og for det andre at jeg klarer å få alle på samme plattform når den dagen kommer. Etter det vil jeg være borte. Plogen min venter på meg ved bredden av Tiberen.»

Han anser den sene suksessen som en slags rehabilitering. Barnebarna forstår hvorfor han advarte. Men det er vemodig også:

«Når du har kjempet hele livet, når du har vært en spedalsk (…) og du ser tilstanden landet er i, sier du til deg selv at det hele var forgjeves, fordi landet uansett er i ferd med å dø. Den lille tilfredsstillelsen, den lille selvtilfredsheten, blir feid bort av tragedien. Og enda mer av skyldfølelsen.»

På hjemtraktene har han allerede sett tragedien på liten skala:

Vendée med de ville gresskledde hekkene hvor han pleide å løpe da han fortsatt var småbarn. Vendée med sin lokale dialekt, muntlige tradisjoner og skikker, ordtak og sangbare aksenter, bønder og håndverkere, fantasien hos blondeprodusenter, offentlige torg og vakre nabolag, klokketårn og dyrking av de døde. Den Vendée er død, ingenting er igjen. «I løpet av tjue år har jeg sett en verden, en liten verden, min lille verden, gå i oppløsning. Jeg har sett et folk, et lite folk, mitt lille folk, forsvinne. Jeg har sett et land forsvinne, et lite land, mitt eget lille land», skriver Villiers i «Populicide». «Så jeg ble redd. Jeg tenkte på den andre verden, den store verden, det store folket, det store landet. Siden vi har latt det lille landet gå til grunne, kan vi bli fristet til å gjøre det samme med det store. Vi er til og med på vei til å gjøre det …»

Ansvaret ligger på toppen:

«Populicide», som Villiers presenterer som sitt testamente, peker ikke bare på den demografiske omveltningen som er i gang og den kulturelle transformasjonen som følger av den. Boken observerer opprivningen av individer og ødeleggelsen av folks sjel på bakgrunn av svik fra elitene, den kommersielle sivilisasjonen og kulturell nedgang. Det beskriver vendepunktet for globaliseringen i 1989, året da Berlinmuren falt, 200-årsjubileet for den franske revolusjonen og Creil-saken om hijab. Mens Frankrike hyller «sameksistensen» mellom «globale stammer» gjennom 200-årsjubileet, utnytter islamismen tomrommet etter katolisismen og kommunismen til å utvide sitt grep.

Frankrike har flere av Europas verste islam-venstremenn, men også flere konservative og andre frittalende tenkere som ikke er redd for å sette ord på det de ser – og disse får komme til orde i en av landets to største aviser. I Norge er en skikkelse som de Villiers utenkelig, enda mer utenkelig er respektabel behandling i et så stort medium.

Men det er aldri de klokeste som styrer, og ordene har hittil ikke rokket en millimeter ved makteliten som ødelegger Frankrike, som derfor fortsetter på veien mot borgerkrig – litt lenger fremme i løypa enn de fleste andre europeiske land.

Det burde være lett for folk i andre land å ta lærdom av dette, men slik er det åpenbart ikke. Menneskeheten er tungnem.

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»! Du kan også kjøpe den som e-bok.