Éric Zemmour taler under den franske høyresidens store konferanse i Paris høsten 2019. Stillbilde: YouTube.

Franske myndigheters reaksjon på brevet fra generalene som advarte mot samfunnsoppløsning og borgerkrig, viser at de som starter en brann i Frankrike, blir latt i fred, mens de som slår alarm, blir straffeforfulgt, skriver Éric Zemmour i Le Figaro.

Den franske journalisten og forfatteren viser til forsvarsminister Florence Parlys varsel om at brevskriverne kan vente seg sanksjoner, og til andre kritikeres sammenligning med franske generalers mislykkede militærkupp under Algerie-krigen i 1961.

Zemmour synes sammenligningen er anakronistisk. For seksti år siden var spørsmålet om Algerie skulle forbli fransk. I dag hefter det derimot usikkerhet om hvorvidt Frankrike vil forbli fransk.

I forbindelse med det De Gaulle mente var en klok skilsmisse fra Algerie, skal han ha sagt at hjembyen hans het Colombey med de to kirkene (Colombey-les-Deux-Églises), ikke de to moskeene, for slik å illustrere vesenforskjellen mellom kolonien og moderlandet.

Nå er situasjonen på bakken en helt annen:

I dag er det tre moskeer rundt Colombey. Og en permanent geriljakrig har satt islamiserte franske forsteder i brann.

Generalene advarer mot å gi etter for de islamiserte hordene i forstedene, poengerer Zemmour.

Hvem kan med hånden på hjertet gi dem urett? Hvem kan benekte at de har en legitim bekymring som næres av oppriktig patriotisme?

Det er de militære som står folkets hjerter nærmest, ikke politikerne:

Tusenvis av sivilister vi gjerne undertegne denne appellen. Hæren har aldri vært så populær i landet. Geriljaene i forstedene og jihadismens forbrytelser får en økende andel av befolkningen til å tro at det er umulig å unngå en militær inngripen for å gjenopprette orden i de islamiserte forstedene.

Det er ikke lenger bare politiet som er utsatt, minner Zemmour om. Også brannfolk, leger og lærere blir angrepet, mens skoler brenner.

Staten kontrollerer ikke lenger det nasjonale territoriet, og holder ikke lenger orden, hvilket er forutsetningen for dens legitimitet. Vi går langsomt men ubønnhørlig mot tilstanden Hobbes beskriver som «alles krig mot alle».

Forsvarsminister Florence Parly representerer en regjering som er feig, mens generalene viser mot, konkluderer Zemmour.

En som er blitt bøtelagt flere ganger for å bruke det frie ord, viser ikke så rent lite mot selv, og vet således hva han snakker om. Bøtene har dog ikke vært til hinder for at han har kunnet fortsette å skrive regelmessig for en av Frankrikes to viktigste aviser. Noe lignende ville være utenkelig i Norge.

Det har vært spekulasjoner om Éric Zemmour som en mulig presidentkandidat ved valget i 2022, og meningsmålinger har antydet at han kunne få ganske høy oppslutning. Hans kandidatur virker riktignok ikke særlig realistisk, men så lever vi heller ikke i normale tider.