Tove Elisabeth Rooney 
Eivind Trædal forvandlet lunken urin til flytende gull. MDGs nye motto er: Lunkent piss er det nye Dom Pérignon.
MDG-politiker Eivind Trædal gikk i forrige uke hardt ut mot alternative medier og podkastere i kjølvannet av VGs dekning av Shada-saken.
I et Facebook-innlegg trekker han særlig frem podkaster Silje Schevig og lege Rodgeir Vinsrygg som eksempler på det han kaller kyniske «griftere» som har misbrukt en ung jentes tragiske død.
– Jo da, aktører som Schevig og Document kan vel kalles et «alternativ» til etablerte medier, på samme måte som et glass lunken urin kan kalles et alternativ til champagne, skrev Trædal.
Document dekket saken, og spørsmålet meldte seg umiddelbart: Hvordan i all verden vet Eivind Trædal så godt hvordan lunken urin smaker?
«Så det er dét Trædal drikker til frokost?» skrev Bamsefar i kommentarfeltet. En annen leser, Pål, var ikke overrasket og skrev: «Trædal vet øyensynlig hvordan lunken urin smaker. Ikke overraskende!»
Frostbitt la til: «Hvordan kan Trædal vite det? Han vet antakelig hvordan det andre smaker, champagnesosialist som han er, men det første? Uff da!»
Ikke overraskende, nei. For anonyme kilder bekrefter at champagnesosialisten Trædal har drukket lunken urin i flere år, og han elsker det.
Kilder: Han har alltid vært en connoisseur av lunkent piss
En tidligere partikollega som har forlatt MDG og gått over til FrP, forteller at det begynte som et klimaprosjekt for å redusere karbonavtrykket. Trædal hadde lest om peecycling, altså å samle og gjenvinne urin som gjødsel.
Når vi spiser og går på do, passerer nitrogen, fosfor, kalium og andre spormineraler gjennom kroppen vår, og dette kan brukes direkte av planter. Det er en greie de driver med der borte i Amerika, og det kan visstnok kutte drivhusgassutslipp, energiforbruk og vannforbruk dramatisk.
– Welcome to the world of pee-cycling, where urine is not considered waste, but liquid gold, skrev CBS News i en artikkel om saken.
Etter hvert som Trædal og partikollegene så potensialet i urinresirkulering, og jobbet for å gjøre det obligatorisk i Oslo by, begynte de å tenke på andre bruksområder for pisset de hadde samlet inn.
En lyspære ble tent over Eivinds hode, og han utbrøt med undring og tårer i øynene: «Hvorfor bare bruke urinen som gjødsel, når man kan ta næringen direkte inn i systemet?»
Kollegene stormet sammen i en group hug og ropte at han var et geni. Hva skulle de gjort uten ham og hans Einstein-hjerne? Dette var jo flytende gull!
Nå er det blitt en livsstil for MDG-erne. Deres motto er: Lunkent piss er det nye Dom Pérignon.
På interne MDG-møter har «Golden Hour» blitt en tradisjon. Gjenbrukbare glass fylles med en fersk, lunken spesialitet. Temperaturen skal være akkurat passe, hverken for kald eller for varm. Den optimale urinen skal gi en spiss, syrlig og frisk følelse av lunkent piss i munnhulen.
«Golden Hour» starter tidlig i MDG-kretser. Noen dager blir det flere glass og mye pissprat. Da kan selv den skarpeste MDG-hjernen bli litt uklar.
Kanskje Trædal bare satt der, med et glass nyprodusert, lunken spesialitet i hånden, og lot tankene flyte fritt.
Plutselig ble Document og Silje til det han kjenner best: hans egen gylne vidunderdrikk.
Vi vil aldri få det endelige svaret.
Var det en forsnakkelse som avslørte en hemmelig beundring? Eller var det rett og slett lunken urin som snakket?
Uansett hva det var: Takk for sammenligningen, Eivind. Vi tar det som en kompliment. Skål! Måtte urinen din alltid være lunken, og måtte Document og Silje alltid irritere vettet av deg.
Kjøp Hans Rustads bok om Trump her!
