Da Høyesterettsjustitiarius, som var en storinvestor i bl.a. eiendom, Tore Schei, gikk av med pensjon som 70-åring i 2016, slo han seg sammen med svigersønnen til sin forgjenger, Carsten Smith, nemlig daværende advokat i Thommessen, Frode Elgesem.

De mottok en haug med millioner av fellesskapets midler via UD, for å sikre menneskerettigheter i blant annet Afrika! Så nobelt, edelt og omtenksomt, liksom? Endelig skulle afrikanere reddes fra åket, av noen eiegode toppjurister fra Oslos beste vestkant.

Dette skulle de gjøre via noe de omtalte som en «Advokatboutique» i et selskap de kalte ILPI Law, etter forbløffende lik modell og navn som UDs mangeårige yndling, Terje Rød-Larsen og hans selskap «IPI.»

Alt som kunne skurre, skurret. Prosjektet ble avslørt, og VGs Hanne Skartveit skrev at «K-ordet rykker stadig nærmere». Det ble ikke noe av ILPI-eventyret etter det.

Etter et par år i skammekroken, besluttet Regjeringen Solberg seg for å være forunderlig snill mot nettopp Elgesem. Det er heller ikke til å tro, men under FrPs Tor Mikkel Wara som justisminister, ga de altså ham, av alle, et dommerembete i Borgarting lagmannsrett – i konkurranse med svært mange kompetente søkere. – Folk som for eksempel IKKE hadde fått millionoverføringer fra UD til et ytterst tvilsomt prosjekt hadde også søkt, men nådde altså ikke opp.

Utnevnelse av dommere er selvfølgelig politikk i praksis, og «noen» må ha ment at akkurat Elgesem hadde de rette holdningene og kvalifikasjonene som folk med makt har bruk for. Borgarting er tross alt landets desidert største lagmannsrett, der nær sagt alle store, rettslige finanssaker kommer.

Så var det da også nettopp han, lagdommer Frode Elgesem, som ga blaffen i habilitetsregler og takket ja til et betalt oppdrag som styreleder i Wergelandsenteret – som står for demokrati og menneskerettigheter – da venninnen og statsråden Tonje Brenna hadde et oppdrag på lur.

Da den saken brast i mediene i 2023 – det hender selvfølgelig pressen gjør jobben sin, i alle fall deler av den – gjemte lille Frode (62) seg i skjørtene til Tonje (35). Og pressen? De lot som om det var hun som var den største skurken. Men det var han som var jurist. Mangeårig forretningsadvokat og nå lagdommer.

Kunne han ikke sagt til venninnen: «Kjære Tonje, jeg er beæret, og du vet jo jeg synes det er fint å tjene lettvinte penger på menneskerettigheter, og jeg er fortsatt litt sur for at genistreken ILPI gikk i vasken, men vårt vennskap gjør meg inhabil. Deg også, forresten. Du vet, jeg er jo egentlig sånn jurist. Så jeg kan litt om inhabilitet, selv om sånne som oss pleier å heve oss over den slags. Dessuten er jeg jo lønnet av det offentlige for å være dommer i landets største lagmannsrett, og… jeg bør vel strengt tatt late som om det er en stilling og posisjon jeg tar såpass alvorlig at jeg prioriterer å bidra til å få unna køene i rettsapparatet. Så, tusen takk for tilbudet, men jeg må dessverre takke nei.»

Han sa ikke det. Han tok derimot oppdraget. Det er mange norske dommere som gjør mye annet på si’.

Inhabilitet og lukkethet er viktige stikkord innen norsk rettspleie, men det hører vi jo at Marie Golimo Kingsrød (VG) og Silje Frøsund (Faktisk) ikke er i nærheten av å vite noe om, jf. deres samtale med Snakk med Silje.

Norge har altså godt betalte dommere som bruker ordinær arbeidstid på andre betalte sidegjøremål, hvilket er en annen skandale i skandalen.

Vi har dessuten mange sivilt ansatte i Domstoladministrasjonen og i domstolene, som ikke gjør meningsfylt arbeide. Der kunne man fint spart penger som kunne vært brukt på å sikre «småfolks» rettssikkerhet.

Dommere drar i tillegg på kostbare reiser. Det er rart med det, men Frode Elgesem reiste for eksempel til Polen i 2020, for liksom å sikre rettssikkerheten til polakker.

Trude Strand Lobben-saken

I 2018 dro flere titialls dommere til Strasbourg. Der skulle de bivåne og applaudere regjeringsadvokat Fredrik Sejersteds seiersgang av en prosedyre, mot trebarnsmoren Trude Strand Lobben i Grand Chamber i EMD. Bakgrunnen var at hun urettmessig var blitt fratatt babyen sin av barnevernet ti år tidligere, hvilket Sejersted hevdet var en riktig beslutning.

Hva dette meningsløse luksuskalaset i Strasbourg kostet fellesskapet, er ukjent, men man kunne sannsynligvis kjøpt lydopptakere på Clas Ohlson til alle landets rettssaler og vel så det, og likevel hatt penger til boller og brus for å feire begivenheten. «Norge har fått utstyr til lydopptak. Skål!» Det hadde vært no’…

Trude Strand Lobben vant for øvrig i Strasbourg, og eplekjekke Sejersted fikk passet påskrevet så det sang. Den 10. september 2019 led Staten Norge tidenes mest ydmykende nederlag, i en barnevernssak. Det må ha vært en selsom affære for dommerne på tilhørerbenken.

Rettssaken ligger forresten åpent tilgjengelig på nettet.

De har nemlig utstyr for lyd- og billedopptak, i Frankrike!

Folk flest, inkludert «gravejournalistene» Kingsrød og Frøsund vet det sannsynligvis ikke. Det er ikke sånt norsk systemtro og redaktørstyrt presse skriver om. Det er derfor det er viktig å oppsøke flere kilder når man leser aviser og ser nyheter på tv.

«Hva skal journalister ettergå? De refererer jo fra rettssaker hele tiden», skriver en kvinne i Silje Schevigs kommentarfelt.

Svaret er nei. De gjør ikke det. Journalister er stablet oppå hverandre i kjendissakene, som mot Anders Behring Breivik, Eirik Jensen, Laila Bertheussen, Gjert Ingebrigtsen og Marius Borg Høiby. Oppbudet av pressefolk får folk uten peiling til å tro at også «din og min og alle andre småfolks» rettssikkerhet er vel ivaretatt. Men det er den ikke.

Det er dette som gjør situasjonen så alvorlig. Hvorfor gjør for eksempel ikke Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) noe? Fra opprettelsen i 2015 har deres oppgave vært å ivareta vanlige folks menneskerettigheter i Norge. Jeg har aldri sett dem stå på noen barrikade for ivaretakelse av «småfolks» rettssikkerhet. De kan alltids sende en talefør og taletrengt jurist til Dagsnytt Atten fra tid til annen, men det er som om de lever i en parallell verden.

I de aller fleste rettssaker er det tomt på tilhørerbenkene, og i alle fall ingen journalister. Det var neppe journalister tilstede under straffesaken mot foreldrene til Shada og hennes brødre. Ikke ble det tatt lydopptak heller. Derfor kan det være mye vi ikke vet, og som heller ikke VG/Faktisk nødvendigvis vet.

I 2023 og 2024 gikk det en stor voldtektssak for Oslo tingrett og Borgarting lagmannsrett. En barneverngründer med svært mektig nettverk, var tiltalt for voldtekt av en ung mann, samt sin egen tidligere fostersønn.

VG brukte noen av sine (reelt) dyktige gravende journalister til å dekke saken. De gjorde en god jobb. Da den kom opp for retten, først i Oslo tingrett, besluttet imidlertid Gard Steiro at VG skulle slutte å skrive om den. «Mystisk» var fornavnet. Den hadde potensiale til å snu opp ned på Norges selvbilde og den ville dessuten avslørt flere kjendisadvokater som den senere voldtektsdømte mannen hadde samarbeidet med.

Saken var blitt «too big to fail», for redaktørstyrte medier. Derfor ble det brått lagt lokk på den. Det er i alle fall den mest nærliggende og den eneste forklaringen jeg har funnet. Kort etter engasjerte VG sin journalist Marie Golimo Kingsrød til å angripe folk som kritiserer barnevernet. Det er vanskelig å ikke se dette i sammenheng.

Jeg var i retten. Hver dag i til sammen to måneder. Det var nesten tomt på tilhørerbenken. En fra NRK var der et par dager. VG i en times tid. Retten tok dessuten ikke lydopptak, men påtalemyndigheten gjorde det på eget initiativ. Det er bra! Det er mye der som er godt stoff for journalister. – Og Obs! Fosterfaren ble dømt.

Jeg merket meg forresten at Kingsrød ikke engang nevnte «fosterfaren», da hun skulle rettferdiggjøre at VG også har vært kritiske til barnevernet (Jf. «Snakk med Silje»). Jeg synes det er vanskelig å tro det var tilfeldig.

Norge skiller seg ut fra USA, Australia, Danmark, Sverige, England, Tsjekkia, Polen, Island, Finland, Litauen og sannsynligvis også siviliserte land i Asia og Afrika, ved at det IKKE sikres bevis fra hva som skjer og sies under hovedforhandlinger. Det hender også at dommere «mister» dokumenter, liksom. De gjør jo ikke det, men de later som. Justismord gjennomføres, og troskyldige, systemtro journalister som tror de alltid leser sannheten når de leser en dom, de vet altså ikke hva som faktisk kan være skjedd.

Mange, kanskje de fleste, tror de kjenner det norske rettssystemet. De tror det er trygt i den forstand at inhabilitet og kampfiksing ikke forekommer. En ignorant kvinne spør Silje Schevig om hun skulle begynne å ettergå Schevigs fagfelt for å se om begås feil der. (Altså innen psykologi.) Den ignorante er neppe rett person, men redelige journalister(!) burde definitivt granske for eksempel sakkyndige psykologer i barnevernssaker.

Det gjør de heller ikke. BBC har derimot gjort det. De laget en dokumentar i 2018, som heter «Norway’s Silent Scandal».

Den handler om noe så vanlig som overgrep i barnevernet, og da minner jeg om at også Shada sa hun ble voldtatt av en mannlig ansatt på institusjonen hun var tvunget til å bo på, da hun var 14 år. Hun fikk åpenbart ikke den hjelpen hun trengte, heller ikke etter dette.

Voldtekt og overgrep mot barnevernsbarn ER vanlig. I Norge. Den kjente sexologen og psykololgen Thore Langfeldt sier til BBCs journalist Tim Hewell, som påpeker at granskning av barnevernet vil utløse et høyt antall erstatningssaker: «…the system would collapse, I think. They wouldn’t be able to handle it… so, it’s better to… sometimes let the sleeping dog sleep.»

Men, den sovende hunden har sovet lenge nok, nå. Har den ikke det, da? Alle som er opptatt av barns rettssikkerhet og barns beste bør i alle fall realitetsorientere seg såpass som at de ser denne BBC-dokumentaren.

Jeg håper alle som ikke har sett «Norway’s Silent Scandal», vil gjøre det nå.

Kjøp boken på Document Forlag