Kommentar

Jan Tore Sanner blir «kvalm» av å lese kommentarfelt, men i godt humør av innvandring. Den er «berikende», mener integreringsstatsråden. Han bidrar selv til den polariseringen han klager over.

Nøyaktig hva som er berikende med innvandring fra ikke-vestlige land, sier Sanner ingenting om. Han postulerer det kun, som et faktum hevet over debatt.

Når debatten likevel ruller, velger Sanner rollen som dommer over den gode smak. Hans konklusjon er at vi som påpeker at innvandringen tvert imot er en byrde, sprer splittelse og at vi «angriper hjerte og lunger i det norske samfunnet». Kort sagt: vi lukter.

Tittelen er en vri på en dansk klassiker. Ved valget i 2015 gjorde Dansk Folkeparti det spesielt godt i Syd- og Sønderjylland, på bekostning av særlig Venstre. Dette var komplett uforståelig for den caffelattedrikkende skravleklassen i København, som ikke kunne forstå den folkelige protesten i Distrikts-Danmark (hvis sånt noe finnes). En protest mot det mange oppfattet som globaliseringens skyggeside: Tusenvis av arbeidsplasser forsvant til Østeuropa og Kina.

Samtidig – og det er den tredje grund – har strukturreformerne næsten systematisk fjernet offentlige arbejdspladser fra landsdelen. Seminarier, kaserner, sygehuse, domhuse er væk. Der er en følelse af, at centraladministrationen gør sit bedste for at afvikle landsdelen. Og når mange så står tilbage som arbejdsløse eller lavt uddannede, bliver der peget fingre af dem fra København. »Først pisser de på os, bagefter siger de, at vi lugter!,« som én af mine bekendte udtrykte det. (Information)

Kan det sies bedre: «Først pisser de på os, bagefter siger de, at vi lugter».

Artikkelforfatteren peker på flere årsaker til DFs suksess; grenseoverskridende kriminalitet, problemene med å returnere både avviste og utviste asylsøkere. Blant annet.

Hvilket bringer oss tilbake til kunnskaps- og integreringsstatsråd Jan Tore Sanner. Han ble «fysisk kvalm» (kan man bli psykisk kvalm?) da han leste kommentarer fra Resetts kommentarfelt, bekjente han overfor Dagbladet, som var så elskverdig å servere ham utvalgte eksempler: «– Jeg blir fysisk dårlig. Jeg måtte ta pauser«.

Skjermdump.

Sanner leste kommentarer under saker om New Zealand-terroren, og han uttrykte ønske om at politiet vurderer om de er straffbare.

Hvordan var det nå igjen, det der med maktfordelingsprinsippet? Det med lovgivende, utøvende, og dømmende makt. Og noe om et skille mellom dem, var det ikke så?

Hva skjedde med Erna, etter at hun våget å advare mot å spekulere i hvem som kunne stå bak angrepene mot Wara og hans families hjem? Hun ble kjølhalt av en samlet kulturelite, med Fritt Ord i spissen, som kollektivt renset stemmen og med harmdirrende patosfylt røst tordnet: Statsministeren angriper den frie kunsten!

Nå angriper en statsråd fra hennes kabinett det frie ordet. Hvor er du nå, Åmås? Hva var det nå organsisasjonen din het..?

Det er ikke så lett å forsvare ytringsfriheten som det kan høres ut i 17.-maitalene. Og noen av kommentarene fra Resett er vanskelige å forsvare.

– Dessverre har det blitt dagligdags å stemple andre som landsforrædere og quislinger, sa Sanner i sin tale på Høyres landsmøte.

«Disse folkene er ikke ekstremister, men motstandsfolk,» het det i en av kommentarene på Resett. Slike ord bidrar ikke til et godt debattklima, men slik er det nå faktisk med den formastelige ytringsfriheten: den beskytter også synspunktene vi ikke liker.

Heller enn å bli forarget og hengi seg til moralisering, burde Sanner gå litt i seg selv og egen regjerings politikk. Hvor kommer raseriet fra? Kan det være at det fødes av en følelse av maktesløshet? Fortvilelse og maktesløshet overfor en politikk som langsomt maler istykker både velferdsstaten og selve limet i samfunnet: tilliten?

«De som sprer rasisme og splittelse forsvarer ikke Norge, men angriper hjerte og lunger i det norske samfunnet.» skrev Sanner for noen uker siden i Dagbladet. Det er dramatisk språkbruk. Man kan kalle den stigmatiserende. Polariserende.

Han malte med bred pensel: «Debatten om innvandring overdøves av de mest ekstreme synspunktene.» I midten står trolig Sanner, som et ensomt fyrtårn av fornuft og prøver å føre «en viktig debatt om konsekvensene av innvandring», som han selv uttrykker det.

Sanners problem er naturligvis at det er vi i såkalt alternative medier som har beveget denne debatten. Vi som han nå spyr edder og galle over.

Integreringsstatsråden strever med å forstå hva som skjer, såpass har vi forstått. Han er som de politiske og mediale elitene i USA, som under primærvalgene ikke for sitt bare liv kunne forstå Trumps appell.

Vanlige folk forstod. Bare de var i stand til å se det opplagte, kommenterte Peggy Noonan i Wall Street Journal i 2016. Der er mange grunner til Trumps suksess, resonnerte hun, men hun festet seg ved begrepet beskyttelse:

«It is a theme that has been something of a preoccupation in this space over the years, but I think I am seeing it now grow into an overall political dynamic throughout the West.

There are the protected and the unprotected. The protected make public policy. The unprotected live in it. The unprotected are starting to push back, powerfully.

The protected are the accomplished, the secure, the successful—those who have power or access to it. They are protected from much of the roughness of the world. More to the point, they are protected from the world they have created. Again, they make public policy and have for some time.»

De er beskyttet fra den verden de har skapt. Den verden vi andre må leve i.

De som rammes hardest er de som allerede sitter nederst ved bordet, som forskerne ved Frisch-senteret slo fast: «den historiske høye innvandringen til Norge svekket jobbmulighetene for norskfødte som vokste opp i fattige familier, sammenlignet med dem som kommer fra rike familier»

Eliten har penger. De bor i fine, trygge strøk. Barna går på gode skoler.

They are figures in government, politics and media. They live in nice neighborhoods, safe ones. Their families function, their kids go to good schools, they’ve got some money. All of these things tend to isolate them, or provide buffers.

Innvandring er det helt avgjørende temaet, selve symbolet på avstanden mellom de styrende og de som blir styrt, de beskyttede og de ubeskyttede:

One issue obviously roiling the U.S. and Western Europe is immigration. It is the issue of the moment, a real and concrete one but also a symbolic one: It stands for all the distance between governments and their citizens.

Dette er et fryktelig kjennetegn på vår tid: Vi blir styrt av beskyttede mennesker som ikke ser ut til å bry seg om samfunnets ubeskyttede borgere, skriver Noonan.

Og når vi, de ubeskyttede, roper ut vår fortvilelse får vi stempelet i pannen, hilsen Jan Tore Sanner: Vi lukter.

 

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir» fra Document Forlag her.

 

Støtt Document

Sett gjerne opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller bidra med et enkeltbeløp:
kr

Vårt kontonummer er 1503.02.49981

Vårt Vipps-nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt oss-side.