Sakset/Fra hofta

Hva er egentlig den viktigste konfliktlinjen i Europa og USA i disse tider? Donald Trumps fremgang har forvirret den politiske klassen, observerer Peggy Noonan i Wall Street Journal. Den har gått gjennom stadier som er typiske for alvorlig syke, fra det å nekte å se sannheten i øynene via sinne og depresjon til det å slå seg til ro med tingenes tilstand.

For dem som ikke tilhører den politiske klassen, skriver Noonan, er det derimot ikke noe forvirrende med det hele. Dette er ikke flatterende for dem som skulle ha vært de best informerte personene med de største analytiske evnene.

In America now only normal people are capable of seeing the obvious.

Trump er det synligste utslaget av en helt bestemt politisk dynamikk i Vesten, som er i ferd med å bli dominerende: den ikke særlig gode relasjonen mellom de beskyttede og de ubeskyttede.

There are the protected and the unprotected. The protected make public policy. The unprotected live in it. The unprotected are starting to push back, powerfully.

The protected are the accomplished, the secure, the successful—those who have power or access to it. They are protected from much of the roughness of the world. More to the point, they are protected from the world they have created. Again, they make public policy and have for some time.

Man kan også kalle de beskyttede for eliten, fortsetter Noonan, men foretrekker førstnevnte betegnelse.

Det er da i parentes bemerket også fornuftig, for personene som tilsammen utgjør de beskyttede, har ikke nødvendigvis veldig mye penger, makt eller intelligens, men de graviterer på en eller annen måte mot sjiktet som har noen av disse tingene, og omfattes selv av beskyttelsen som dette sjiktet administrerer. I Europa faller f.eks. NGO-ene inn under kategorien av personer som ikke i nevneverdig grad bærer konsekvensene av den virkeligheten de er med å forme. De har innyndet seg toppsjiktets gunst, litt som Julien Sorel i Stendhals roman «Rødt og sort».

Artikkelforfatterinnen nevner også mediefolk:

They are figures in government, politics and media. They live in nice neighborhoods, safe ones. Their families function, their kids go to good schools, they’ve got some money. All of these things tend to isolate them, or provide buffers.

Because they are protected they feel they can do pretty much anything, impose any reality. They’re insulated from many of the effects of their own decisions.

Ingenting illustrerer avgrunnen mellom de beskyttede og de ubeskyttede bedre enn migrasjonsspørsmålet.

De beskyttede befinner seg rett og slett ikke fysisk på de stedene hvor de ubeskyttede lever med konsekvensene av ukontrollert innvandring. De bor andre steder, de har barna på skolen andre steder, de gjør sine innkjøp og dyrker sine interesser andre steder.

De ubeskyttede betaler prisen, skriver Noonan:

Many Americans suffered from illegal immigration — its impact on labor markets, financial costs, crime, the sense that the rule of law was collapsing. But the protected did fine — more workers at lower wages. No effect of illegal immigration was likely to hurt them personally.

De ubeskyttede oppdager etterhvert at de beskyttede ikke bryr seg en døyt om deres skjebne. Enter Trump. Med ett er det som om kortene på bordet er helt nye, nei: som om noen har veltet bordet. Lojaliteten er borte.

Det samme skjer i Europa, skriver Noonan. Köln gjorde det opplagt. Ofrene tilhørte ikke de beskyttede, disse feirer nyttår bak salongers tykke murer, ikke i gatene. Og de uheldige ubeskyttede hevet ikke engang stemmen med en gang. Skulle liksom de beskyttede ha lyttet til dem?

And it was not the protected who were the victims — not a daughter of EU officials or members of the Bundestag. It was middle- and working-class girls — the unprotected, who didn’t even immediately protest what had happened to them.

Forklaringen er hjerteskjærende:

They must have understood that in the general scheme of things they’re nobodies.

Vel, the nobodies vil etter Noonans oppfatning ikke finne seg i å bli oversett til evig tid.

It is the rise of people who don’t have all that much against those who’ve been given many blessings and seem to believe they have them not because they’re fortunate but because they’re better.

Kanskje er det lite som sender blodtrykket høyere til himmels enn akkurat denne innbilskheten. Det er ikke vanskelig å komme på personer i norsk offentlighet heller, som utstråler en innbilt moralsk eller intellektuell overhøyhet, mens man vet at samfunnets virkelige helter sjelden er i rampelyset.

Det er helt forferdelig at vi regjeres av beskyttede mennesker som ikke bryr seg om sine ubeskyttede medborgere, avlutter Noonan. I den grad de forstår hva det dreier seg om, burde de beskyttede virkelig skynde seg å bli bedre mennesker.

Akkurat dét er lite sannsynlig, kunne man legge til. Pendelens vei tilbake lar seg neppe stanse. Beskyttelsens dager er talte. Det bør ikke bare innebære en utskiftning av den politiske klassen, men også at sirklene rundt den mister makt. I Norge taper de maktukritiske mediene terreng. Det er en bra start. En bra fortsettelse ville være å slutte å subsidiere NGO-ene.

 

Wall Street Journal

Mest lest

Terrorens ansikt

Tydelige fotefar