I synet på den såkalte flyktninge­krisen i Europa, er det stor avstand mellom folk flest og store deler av den politiske eliten. Dette fenomenet burde ha vært et opplagt tema for problematisering i europeisk presse, men er det ikke – åpenbart fordi pressen er den politiske elitens tjener snarere enn dens vaktbikkje.

Så hvor må man gå for å finne noe slikt? Til USAs største avis.

Menneskestrømmen pågår samtidig som EU opplever høy ungdoms­ledighet og press på velferds­systemene, skriver Peggy Noonan i Wall Street Journal. Samtidig truer migrasjonen med å forandre den kulturelle likevekten i Europa irreversibelt.

Når slike ting ikke affiserer europeiske beslutnings­tagere, er det tegn på en avgrunn mellom de som styrer, og de som styres, mener artikkel­forfatterinnen. Det skyldes blant annet at konsekvensene av beslutningene rammer svært ujevnt – dvs. de som fatter beslutningene, rammes ikke av konsekvensene av dem, for eksempel hva sikkerheten angår:

ANNONSE

Rules on immigration and refugees are made by safe people. These are the people who help run countries, who have nice homes in nice neighborhoods and are protected by their status. Those who live with the effects of immigration and asylum law are those who are less safe, who see a less beautiful face in it because they are daily confronted with a less beautiful reality—normal human roughness, human tensions.

Det er stor forskjell på det å frykte kritikk og det å frykte vold. Noen kjenner følgene av beslutningene på kroppen, andre ikke:

Decision-makers fear things like harsh words from the writers of editorials; normal human beings fear things like street crime. Decision-makers have the luxury of seeing life in the abstract. Normal people feel the implications of their decisions in the particular.

Folket er gjenstand for elitens forakt, men det er den beskyttedes forakt – altså litt som barnets:

The decision-makers feel disdain for the anxieties of normal people, and ascribe them to small-minded bigotries, often religious and racial, and ignorant antagonisms. But normal people prize order because they can’t buy their way out of disorder.

People in gated communities of the mind, who glide by in Ubers, have bought their way out and are safe. Not to mention those in government-maintained mansions who glide by in SUVs followed by security details. Rulers can afford to see national-security threats as an abstraction—yes, yes, we must better integrate our new populations. But the unprotected, the vulnerable, have a right and a reason to worry.

Jo høyere man kommer seg opp i politikken, desto mer fjerner man seg fra det virkelige livet, skriver Noonan. Man blir opptatt av «persepsjon», men på grunnplanet er virkeligheten viktigst. Det påhviler derfor politikere et ansvar for å forstå hvordan vanlige mennesker tenker, en oppgave de opplagt ikke er modne. Skal man forstå, må man også lytte:

The biggest thing leaders don’t do now is listen. They no longer hear the voices of common people. Or they imitate what they think it is and it sounds backward and embarrassing.

Det lover ikke godt, og konsekvensene vil bli store, avslutter Noonan:

In this age we will see political leaders, and institutions, rock, shatter and fall due to that deafness.

Jo før jo heller, kunne en legge til.

mangfold

Wall Street Journal

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629