Sakset/Fra hofta

Bildet: Erik Schjenken ble kjørt til kanten av stupet av norske medier, men det er som om de samme medier ikke husker noen ting når de anklager andre for det samme.

Øyvind Strømmen har tatt for seg kommentarfeltet og nettstedet Resett i et innlegg i Dagbladet og mener, kort oppsummert, at begge deler er noe dritt.

Hvis det er riktig å bruke betegnelsen «kulturkrig» om den norske offentligheten, slik Strømmen gjør, forstår vi raskt at det er to ulike deltakere i denne krigen. Vi forstår at den ene parten er moralsk god, og den andre er ond. Strømmen identifiserer seg selvsagt den gode siden, den som står for anstendighet, folkeskikk, etc. Resett hører selvsagt til den andre.

For å få frem hvor stor forskjellen mellom dem faktisk er, tar Strømmen leserne sine med på reise i en fiktiv virkelighet. Han beskriver den slik:

La oss reise til en alternativ virkelighet. I den virkeligheten sier en halvprofilert nittenåring «fuck Jonas Gahr Støre». Det skjer i forbindelse med at nittenåringen mottar en pris.

Det går en stund. Så begynner en sosialdemokratisk nettavis med bloggpreg og vidåpent kommentarfelt å publisere artikler om den aktuelle 19-åringen. De er skrevet av et voksen mann, bak et pseudonym. Han argumenterer blant annet for at den unge mannen er en spydspiss for det som ødelegger Norge. Det hele legger opp til en hetsfest mot vedkommende. I kommentarfeltet blir han sammenlignet med en skrikende fugl, sagt å være en «trygdepudding» og han blir også omtalt som en parasitt. Folk ber om at 19-åringen blir kastet ut av landet.

Strømmen setter deretter rett, og skiller så de gode fra de onde:

Reisen til en annen verden er kanskje vanskelig å henge med på? Det er mildt sagt vanskelig å finne en sosialdemokratisk nettavis – eller blogg – som ville gjøre noe slikt.

Nei, for ingen av de klassiske mediene ville vel gjøre noe slikt? For Strømmen befinner ondskapen seg i den alternative offentligheten, i kommentarfeltene, på det mørke nettet. Aldri der han selv befinner seg. Sånn har det vært siden 22/7.

Men vent litt! Var det ikke nettopp Dagbladet som var selve navet i det som ble en velregissert prosess mot ambulansesjåfør Erik Schjenken – han som på et tidspunkt ble gjort til syndebukk for all rasismen i Norge? I ettertid viste seg at det ikke var noe hold i alle rasisme-anklagene som ble rettet mot ham. Dagbladet ble til slutt dømt for ærekrenkelser i samme sak.

(172) Rasismebeskyldingene som ble fremsatt i kommentarartiklene 11. august 2007 og lederartikkelen 14. august, er derimot etter mitt syn ikke vernet. Det dreide seg om alvorlige beskyldninger med et presist innhold som ikke hadde holdepunkter i objektive fakta, og Dagbladet kan ikke sees å ha vært i god tro ved publiseringen av disse.

Schjenken-saken: Rt 2014 152. Dom fra Norges Høyesterett

Før sannheten ble kjent, hadde Schjenken pådratt seg en posttraumatisk stresslidelse. Han var nær ved å ta sitt eget liv som følge av presset. Sumaya Jirde Ali fortjener på ingen måte å bli hetset. Men til forskjell fra Schjenken, som sto ganske alene da det raste, har hun store deler av det offentlige Norge i ryggen. Ali kan sitte hos NRKs Ole Torp og forklare sin sak i ro og mak. Hun vet at hun har Torp på laget.

Det er altså ikke så veldig vanskelig å finne eksempler på «noe tilsvarende» i de mediene som befinner seg på den gode siden, slik Strømmen påstår. De to sakene er dessuten vanskelig å sammenlikne. Schjenken-saken fremstår som vesentlig mer alvorlig enn hva tilfellet er med Sumaya Jirde Ali, så langt. Dagbladet er for eksempel ingen «nettavis med bloggpreg», slik Strømmen karakteriserer Resett. Dagbladet er Norges fjerde største dagsavis målt etter opplag.

Egentlig er det komisk at Strømmen bruker Dagbladet til å fortelle hvor gode noen medier er i forhold til andre. For var det ikke også det samme Dagbladet som valgte å trykke MdG-politikeren Eivind Trædals kronikk «Søppelmennesker«? Og var det ikke etter denne kronikken at begeret rant over for Christian Tybring-Gjedde? FrP-politikeren ble sykmeldt som følge av tiltagende sjikane, og måtte dessuten ha politivakt fordi truslene mot ham begynte å anta en mer seriøs karakter. Han skulle skytes gjennom hodet.

Øyvind Strømmens selektive hukommelse minner om filmen «Reisen til Julestjernen»: Vi befinner oss i et lite kongedømme – et sted i Eventyrland.

 

Bestill Douglas Murrays bok fra Document Forlag her!