Klimaaktivismen begynner å møte en viss motbør, men fortsatt har EU og Norge lovfestet netto nullutslipp av klimagasser innen 2050 og en reduksjon på 55 prosent innen 2030. Ikke bare er disse ambisjonene vanvittige og uoppnåelige, men forsøkene på å innfri dem ødelegger Europas økonomi. Likevel tas det ingen politiske initiativer for å skrote «klimamålene».

Så hvorfor insisterer Europa på å ødelegge seg selv? Fordi klimapolitikk ble religion, forklarer Giulio Meotti i sin bok «Den grønne guden», som Document Forlag nå utgir.

Å bekjempe klimagassutslipp er dermed ikke bare en udiskutabelt god handling, men et moralsk imperativ som forplikter hele samfunnet. Det er ikke første gang Europa prøver å ødelegge seg selv med dårlige ideer. Men hvordan skjedde det denne gangen?

Folk forstår ikke hva som har rammet dem, for det handler om en snikende prosess. I denne korte boken viser den italienske journalisten og forfatteren at den har pågått i over femti år.

Blant de mange som i årenes løp har bidratt til villfarelsen med giftige ideer, finner vi forfattere, filosofer, akademikere, prester, mediefolk, filmskapere, politikere, aktivister, advokater, bankfolk, regjeringer, NGO-er, overnasjonale organisasjoner…

«Den grønne guden» dokumenterer nok av sludderet deres til at man forstår hvordan forskrudde ideer også denne gangen har sivet ned fra samfunnseliten og trengt inn i mange millioner menneskers sinn, der de har gjort stor skade.

I kristendommen har mennesket verdi fordi det er skapt i Guds bilde. Da den ideen ble forkastet og mange i Vesten fikk et religiøst forhold til naturen i stedet, ble vestlige mennesker (aldri noen andre) derimot et fremmedelement som burde forsvinne fra jordens overflate. Disse kildene til forurensning og fordervelse burde helst gå hen og dø, og i alle fall ikke få barn. Sterilisér deg helst, abortér ved behov gjerne frem til fødselen, og ty om nødvendig til eutanasi etterpå.

Miljøvern er en bra sak, men Meotti påviser at den raskt ble kuppet av totalitære ideologer som gjorde miljøaktivismen til et menneskefiendtlig monster. Idet naturvernet og bekjempelse av forurensning ble overskygget av «klimakampen», ble de totalitære ideene til en altomfattende politikk. Hvis all menneskelig aktivitet produserer CO₂, og det vedtas lover med sikte på å bekjempe CO₂-utslipp, blir politikken en fiende av mennesket. Den tar rett og slett knekken på oss, som bokens undertittel bærer bud om.

Men det er altså meningen. Vi får nemlig ikke noen tilgivelse for vår klimasynd, og vi kan bare glemme frelsen: Vi skal dø en langsom død i stedet, både ved å ruinere økonomien og importere nye befolkninger som kan erstatte de hvite, forurensende og rasistiske menneskene i Vesten.

Denne «konvergensen» av kamper viser at det går en linje fra klimapolitikk til liberal innvandringspolitikk. I dette verdensbildet synder vi mot klimaet i dag slik vi syndet mot tredje verden ved å plyndre den i går.

Slutten på den kalde krigen ble altså ikke slutten for den marxistiske tenkemåten, den antok bare nye former – like irrasjonelle som før. Noen fant et nytt onde å bekjempe, ikke vestlig kapitalisme i seg selv, men Vestens utslipp av klimagasser. Disse har angivelig gjort oss rike på fattige lands bekostning, og nå er det payback time.

Klassekamp er på den måten blitt klimakamp. Det er fortsatt sekulær religion, og den menneskelige kostnaden er ikke av interesse denne gangen heller. Er det noe rart at islamister, som ser sitt snitt til å overta Europa, bifaller utviklingen og engasjerer seg i grønne partier?

Giulio Meotti er en av Europas skarpeste journalister, og i denne boken kaster han som ingen andre lys over historien om hvordan vi ble underkastet den grønne guden. Så er vi bedre rustet til å rive oss løs fra dens jerngrep. Det er ingen tid å miste, for vi blir svakere for hver dag vi blir sittende fast i det.

Kjøp «Den grønne guden» av Giulio Meotti her!