Kommentar

I løpet av bare noen få år har klimapolitikken i Norge og EU gått fra å handle om noen uforpliktende og nokså konsekvensfrie ambisjoner om å redusere utslippet av klimagasser, til å bli et helt dominerende saksfelt som nesten all annen politikk avhenger av.

Prognoser som peker i retning av at menneskehetens utslipp av CO2 bidrar til å øke temperaturen på jorden, har i noen tiår vært en kilde til bekymring hos flere, men inntil forholdsvis nylig hadde ikke det resultert i konkrete pålegg om radikale kutt i CO2-utslippene. For hvordan skulle noe slikt la seg gjøre når mesteparten av energiproduksjonen medfører CO2-utslipp, og økonomien er avhengig av energi for å gå rundt?

Ved det siste årsskiftet vedtok EU – med Norge på slep – at unionen skal bli «klimanøytral» innen 2050, og at den allerede i 2030 skal ha redusert nettoutslippene av klimagasser til det halve sammenlignet med nivået i 1990. Et slikt vedtak er revolusjonært, og en gjennomføring av det ville skape dyptgripende sosiale endringer, men det ble likevel fattet med overveldende flertall uten nevneverdig opposisjon, og uten noen bred offentlig debatt i tiden før vedtaket.

Hvordan kan det ha seg at normale intellektuelle og demokratiske prosesser som kjennetegner opplyste samfunn, er blitt satt fullstendig til side i klimasaken?

Forklaringen på det er å finne i Kent Andersens nye bok «Klima Antiklimaks» som Document snart skal gi ut. Verket går i trykken i disse dager, og vil frem til det foreligger om noen uker, kunne forhåndsbestilles fra vår forlagsside til spesialpris.

Forfatteren, som har skrevet mye om klimafeltet på Document, har arbeidet i to år med boken, og den tar for seg klimasakens utvikling helt siden begynnelsen på 1950-tallet.

Verden står ikke overfor noen klimakrise, fastslår Kent Andersen, for menneskeheten har opplevd varmeperioder før uten at det var katastrofalt – tvert imot: Det er kulde vi har grunn til å frykte.

Men takket være propaganda, politikere uten kunnskaper, korrumpert vitenskap og kyniske økonomiske interesser har klimaaktivismen likevel klart å piske opp et massehysteri med nyreligiøse trekk. Forfatteren oppsummerer dette i bokens undertittel «Hvordan grønn gruppetenkning tok livet av fornuften».

Et omkved i klimapolitikken lyder at vitenskapen har fastslått at det kommer til å bli for varmt på jorden fordi menneskeheten fortsetter å slippe ut klimagasser, men at det står i vår makt å unngå overopphetingen ved å kutte CO2-utslipp. Noen tror sågar at bevisene for alt dette er like gode som for Newtons gravitasjonslov. Problemet er at klima er mye mer komplekst og dårligere forstått enn gravitasjon, og at prognoser ikke er vitenskap. De kan være basert på vitenskap, men som forfatteren påpeker, er klimamodeller likevel bare forsøk på å se inn i fremtiden som ikke har noen garantier for å være sannspådde. Faktisk har de slått massivt feil.

Noen ganger utfordres den kompakte enigheten om forestående katastrofe, som da flere hundre vitenskapsfolk i forbindelse med FNs klimatoppmøte i New York i fjor høst erklærte at det ikke finnes noen klimakrise, og fastslo at målet om nullutslipp i 2050 både er skadelig og urealistisk. Men i den grad disse til dels høyt meritterte forskerne, flere av dem også med skyhøye kvalifikasjoner på klimafeltet, ble omtalt i mediene, bestod omtalen for det meste i forsøk på diskreditering.

Resultatet er at mange mennesker går rundt og tror at menneskeheten er i fare, og barn er redde for fremtiden. Presumptivt opplyste samfunn ligger altså under for dommedagsvisjoner og løfter om frelse fra varmedøden hvis de omvender seg.

Det som er nytt, er at en giftig kombinasjon av politiske og økonomiske interesser på klimafeltet nå er i ferd med å fremkalle enorme politiske og økonomiske konsekvenser. Utopiske ambisjoner om å gjennomføre et «grønt skifte» til et samfunn uten fossile energikilder, har skapt en kolossal svindeløkonomi med vindmøllene som det synligste utslaget, der offentlige midler ender i lommene på et klimaindustrielt kompleks som kan le hele veien til banken så lenge moroa varer. Og du betaler. Du bør helst også vise botferdighet og være rede til personlige ofre for saken.

For å se helheten i dette vanviddet – som rammer hele det politiske spekteret, og truer med å skifte til et høyere gir når EU skal reinvestere massivt etter koronakrisen – behøves en oversikt som de færreste vanlige borgere har forsøkt å skaffe seg. Oversikten får du i denne boken: Kent Andersen ser på klimasaken fra både historiske, politiske, psykologiske, vitenskapelige og tekniske synsvinkler.

Med tanke på hvor viktig klimasaken er blitt politisk, burde det vrimle av bøker som tar den for seg kritisk, men det gjør det ikke – langt ifra, heller ikke internasjonalt. Det er såvidt vites første gang det gjøres et slikt forsøk på en veritabel tour de force gjennom hele klimafeltet. At ikke femti professorer har prøvd på noe lignende, er dels forbløffende og dels skammelig – for privat er det mange vitenskapsfolk som reagerer perplekst på politisk drevet konsensusforskning.

Under lesningen av Andersens analyse, som gjøres i velkjent hardtslående stil, avtegnes bildet av et klimatog som er i ferd med å løpe løpsk. Samfunnet føres ut på totalitære avveier, uten at det gir menneskeheten evnen til å forandre klimaet på noen som helst måte.

Tiden er overmoden for å dra i nødbremsen. Klimapsykosen trenger et solid antiklimaks, som andre halvparten av bokens tittel bærer bud om. Men avviklingen av tøvet krever en allmennhet som ikke lar seg lure og bedra.

Det er derfor du skal kjøpe og lese denne boken, som vil bli lansert under et eget arrangement i Oslo så snart den kommer i september. Document er stolte av å gi ut et slikt verk med egne krefter. Bestill den nå!

 

Bestill Kent Andersens bok om klimasaken her!