Sandra Borch har åpenbart hatt en forferdelig tøff tid etter at hun trakk seg fra toppolitikken.

Hun erkjente sin brøde og trakk seg umiddelbart som statsråd da plagiatet i masteroppgaven hennes ble kjent, til forskjell fra Ingvild Kjerkol, som ikke gav seg på harde møkka da hun ble avslørt i det samme. Konklusjonen ble plagiat også for Kjerkol, men for hennes vedkommende resulterte det ikke i selvbebreidelse.

Det har det gjort for Borch, som denne lørdagen står frem med et alkoholproblem i VG. Det dypeste fallet kommer idet hun blir tatt for ruskjøring for andre gang. Nå forsøker hun å rekonstruere en tilværelse, og måtte hun lykkes med det.

Det er én detalj i intervjuet som gjør dypt inntrykk: I øyeblikket er det ikke mulig for henne å tilgi seg selv, og hun tror kanskje hun aldri vil klare det.

Selv er jeg ikke i tvil om at nordmennene, som for de flestes vedkommende har et godt hjerte, vil gjøre det. For hvem av oss er det egentlig som aldri har gjort noe dumt privat som vi ikke er stolte av? Døm ikke, for at dere selv ikke skal bli dømt, sa mannen fra Nasaret, og han var ingen tosk.

Tilgivelse kan være en vanskelig øvelse uansett om det er en selv eller andre som skal tilgis. Vanskeligheten øker med brødens størrelse.

Men det som bør være mest relevant for oss andre når en offentlig person har begått seg privat, er jo nettopp at det handler om privatsaker.

Før fikk vi ikke vite så mye om offentlige personers privatliv som i dag. Om det er en forbedring eller ei, skal være usagt, men både dagens og gårsdagens ordning hadde gode og dårlige sider.

Men hvorfor er det fremdeles sånn at en politikers ruskjøring resulterer i et offentlig stigma, mens det å ødelegge landet, ikke gjør det?

Vi er nok ganske mange som har uendelig større sympati med individet Borch enn med de politikerne som bærer hovedskylden for at nordmennene holder på å miste sitt eget land, og at det i årtier uansett har vært vanskjøttet, utnyttet, overkjørt, invadert og gitt bort.

Så Borch blir utvilsomt tilgitt. Den kriminelle politiske klassen som brakte oss hit, blir det ikke. Men den vil neppe stå skamfull frem i VG.

For å gjøre noe slikt, måtte man nemlig eie skam, men VG måtte også være enig i at det er en skam å ødelegge landet. Du verden så politisk hensiktsmessig det er at ingen av disse betingelsene er oppfylt.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!