Kommentar

Etter at tekniske undersøkelser har vist at samme våpen er blitt brukt ved flere av de 15 skuddløsningene i Malmö som ikke kan forklares med gjengkriminalitet, styrkes hypotesen om at det går løs en person som har startet en privat krig mot innvandrere. Selv om hypotesen ikke er bekreftet, er det vanskelig å la være å tenke over hva som eventuelt har forårsaket noe slikt.

Den toneangivende offentlige mening i Sverige klamrer seg forutsigbart nok til halmstrået Sverigedemokraterna. De skal ha gjort samfunnsklimaet råere, og deres retorikk i innvandrerspørsmål utløser angivelig et rasistisk voldspotensiale. Forklaringen lekker som en sil, for Sverige har lenge hatt større problemer med høyreekstremister enn både Norge og Danmark, et fenomen som har pågått siden før SD ble en politisk faktor.

Det er i Sverige et ekstremt misforhold mellom det faktum at landet ikke tåler stort mer innvandring uten å gå i stykker, og den jernharde loven om at dette ikke kan sies høyt. Tabuet er så sterkt at folk kan miste både anseelse, jobb og familie hvis de offentlig erklærer seg som innvandringsmotstandere eller sverigedemokrater. Richard Jomshof er bare ett eksempel.

Men hykleriet er kvelende der det ligger som en tykk grøt i luften. Opptak med skjult kamera har vist at representanter for både sosialdemokratene og moderaterna i bunnen av sitt hjerte mener noe helt annet. Når de føler seg sikre på ikke å være under observasjon, sier de omtrent det samme som man kan høre i fylla på en privatfest blant innfødte i en herjedalsbygd klokken to om natten. Hva en Ibsen kunne ha gjort litterært med all denne til schizofreni grensende falskheten får vi aldri vite, men den er i alle fall større, alvorligere og potensielt langt mer ødeleggende enn det den store dramatikeren noengang observerte i sin samtid.

Tatt i betraktning den svenske kriminalstatistikken kreves det ikke mye fantasi for å tenke seg en person med så sterke private grunner til å mislike innvandring at vedkommende ser seg nødt til å gi det utløp. Og hvis det er tale om en person uten ekstremt nøyaktig kalibrerte talegaver med lenge undertrykt maskulinitet, kan det godt tenkes at selvkontrollen brister.

Vedkommende kan ikke bekjempe innvandringen med ord uten fare for å gjøre en dårlig figur, miste jobben eller risikere andre ubehageligheter. Skal han krysse Rubicon kan han like gjerne gjøre det til overmål, og veien til vold er kort. Er det i tillegg tale om en person med militære ferdigheter, har samfunnet skaffet seg et kjempeproblem. En ensom ulv vil nok før eller senere gjøre en feil, oppdages eller bli tatt, skjønt risikoen er mindre så lenge man går etter sakesløse personer.

Akkurat det kan være en indikasjon på at det er tale om en galning eller en rasist. Men det kan også dreie seg om en lite ideologisk person som reagerer voldelig fordi han på egne eller andres vegne føler seg fremmed, fortrengt og forhånet i sitt eget land. Kanskje ville vedkommende helst gått etter kriminelle, men finner risikoen for høy og går dermed etter sakesløse i avmakt.

Hvor mange personer som har et slikt voldspotensiale i Sverige, er ikke godt å si, annet enn at de nok er mer tallrike enn i de mer frittalende nabolandene. Problemet med en ensom ulv som opererer på egenhånd vil trolig opphøre relativt raskt. Skulle det derimot dukke opp noen slike med bittelitt organisasjonstalent, kunne det bli spiren til noe som ligner en borgerkrig.

Det ville i det hele tatt ikke være overraskende om vold skulle bryte løs på større skala i Sverige, og i så fall ville det bare være å konstatere at landet høster som det har sådd.