Ingvild Kjerkol. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Hvordan skal man gi mening til at helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) kjemper for å bli sittende mens forsknings- og utdannings­minister Sandra Borch (Sp) går av, når begge har plagiert andres tekster i sine masteroppgaver?

Kanskje ville det ta seg så elendig ut for regjeringen med to avganger på rappen at noe slikt aller helst måtte unngås.

At Kjerkol tilhører Arbeiderpartiet, som har den lengste og rikeste historikken for rå og skamløs maktutøvelse i norsk politisk historie, kan også ha noe å si.

Endelig var plagiatet ekstra pinlig for Borch i egenskap av sjef for et department som gjør helvete hett for studenter hvis de plagierer – eller sågar «selvplagierer» ved å gjenbruke tekst de selv har forfattet. Forstå dette siste den som kan.

Men den viktigste forskjellen er sannsynligvis at Kjerkols masteroppgave i det store og hele er akseptabel, i alle fall hvis plagiatet ikke handler om annet enn et par stjålne sitater som ikke var sentrale for masteroppgavens argumentasjon.

Av det som hittil er fremkommet, virker det ikke som om Kjerkol har plagiert på industriell skala, slik Borch må ha gjort i og med at 20 prosent av masteroppgaven var plagiat. Dertil kommer at Borch skal ha fått karakteren D, mens Kjerkol kanskje ikke har levert noe like verdiløst.

Det kan altså se ut som om Kjerkol har en mye bedre sak enn Borch, med mindre hun gir inntrykk av å ha hatt informanter som ikke finnes. Men da kan man lure på hvorfor hun forsvarer seg ved å si åpenbart usanne ting som dertil er enkle å gjendrive. Kjerkol avviser nemlig at det handler om kopiering, selv om enhver idiot kan se at det er kopiert.

Å blånekte når man er stilt overfor åpenbare kjens­gjerninger, fungerer normalt ganske dårlig i profesjonelle eller alminnelige mellom­menneskelige relasjoner. Men i politikken er benektelse av fakta en del av jobben. «Daglig løgn gir daglig brød», som Jens Bjørneboe uttrykte det.

Problemet er at dette fungerer mye dårligere overfor offentlig­heten. Kjerkol burde heller ha erkjent sin brøde og sagt noe à la «her har vi ikke sitert opphavs­personene som seg hør og bør, og det er en stygg glipp som jeg beklager, men det er en ripe i lakken på en masteroppgave som i sin substans holder godt mål».

I stedet sier hun at «det kan være formuleringer i oppgaven som burde hatt tydeligere henvisninger». Kjerkol gir inntrykk av at det handler om nyanser i tydelighet, som om hun var litt tydelig på et punkt hvor hun burde vært mer tydelig.

Men en henvisning som mangler, slik tilfellet er når tekst er kopiert uten kilde­henvisning, kan ikke ha noen annen grad av tydelighet enn null.

Hun forsøker kort sagt å antyde at det egentlig er en henvisning der, men at den er ufullkommen. Hun bullshitter, altså. Og da risikerer hun å male seg inn i et hjørne hvor hun får forklarings­problemer hun ikke kan løse.

På italiensk bruker man av og til ordet puttanate om bullshit. Hvis ordet skulle ha vært tolket strengt bokstavelig, ville det ha betydd noe i retning av «horeprat». Det prostituerte måtte si mens de jobber, er da ikke nødvendigvis verdens mest pålitelige informasjon heller («du er deilig» e.l.).

Men både politikere og prostituerte må vite når det er nødvendig å snakke sant. Det gjør ikke Kjerkol. Og derfor bør hun gå av.

 

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.