Trump hadde ikke noe valg: Det var nå eller aldri

Når USA og Israel omsider gjør et forsøk på å fremtvinge et regimeskifte i Iran, må det sies å være på høy tid. Og øyeblikket kunne vanskelig ha vært mer passende:

Ayatollaregimet er svakere enn noen gang siden revolusjonen i 1979, og det har nylig begått uhyrlige overgrep mot sin egen befolkning, som virker klarere for å kvitte seg med de islamistiske bødlene enn noen gang på disse nesten femti årene.

Alt pekte i retning av et militært angrep med USAs voldsomme militære styrkeoppbygging i regionen i løpet av de siste ukene, selv om det var tenkelig at en Trump som har uforutsigbarhet som metode, ville bruke styrkene som ledd i bestrebelser på å oppnå en deal med ayatollaene.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu hadde da også mer enn én gang i løpet av de siste par-tre årene antydet at det iranske regimet ikke hadde lenge igjen, og at iranerne dermed kunne forespeiles en bedre fremtid.

Trump ville ganske enkelt ha tapt troverdighet både på egne og USAs vegne ved ikke å benytte sjansen til å gi landet og hele regionen en bedre fremtid, ikke minst fordi han hadde lovet at hjelpen var underveis. Det var nå eller aldri. Det er mindre enn tre år igjen av hans mandat, og åtte måneder til mellomvalget.

Hvis og når ayatollaregimet faller, er det absolutt på overtid. Fra Teheran er det blitt ropt «Død over Israel!» og «Død over USA!», henholdsvis «lille og store satan», i alle disse årene.

Død er da også omtrent det eneste regimet har levert. Det har holdt befolkningen i konstant terror ved å henrette et sjokkerende høyt antall mennesker, det snakkes om tre til fem henrettelser i gjennomsnitt pr. dag over lang tid.

At død var alt de kunne tilby, burde ha vært åpenbart allerede da man så de hatefulle marsjene etter revolusjonen, som yours truly beskuet som tiåring på tv. «Dom æ’ gærne æille sommen», som undertegnedes salig farfar sa det da han så de hatefulle blikkene, de hyttende nevene og hærskarene av kvinner innpakket i disse fordømte lange svarte gevantene.

Vi vet ikke hva som kommer etter teokratiet, og det blir neppe noen idyll, men det er god grunn til å tro at Teheran ikke vil forbli hovedsponsor av terror, og at landet ikke vil utgjøre noen militær trussel mot Europa, selv om terror hjemme hos oss kan bli en av regimets dødskramper.

Dette burde være en kilde til glede hos oss, men så ser vi altså at utenriksminister Espen Barth Eide er bekymret. Hva er det egentlig som feiler den mannen?

Dessverre har vi nå så mange sympatisører av mullaenes proxyer på europeisk jord, enten de er innfødte eller fra Midtøsten, og disse har sammen med våre egne svikere ved makten lyktes i å påvirke opinionen i Israels disfavør i en sånn grad at man tar seg i å tenke at store deler av Vest-Europa egentlig er blitt en del av Midtøsten.

Så regimet iranerne strever med i dag, kan bli det våre etterkommere får streve med i morgen.

I mellomtiden kan vi i dag bli mer optimistiske på det opprinnelige Midtøstens vegne. Iran har store ressurser og kan endre situasjonen i regionen fundamentalt hvis det ikke forblir et islamistisk teokrati.