De fleste mennesker med et snev av rettsfølelse, rettferdighetssans og medmenneskelighet støtter koalisjonspartnerne USA og Israels angrep på det grusomme mullah-diktaturet som har okkupert Iran i 47 år. Et regime som har skapt terror, krig og kaos i Midtøsten, myrdet minst 30.000 ubevæpnede demonstranter på noen få dager, og har angrepet amerikanere i 47 år, kan åpenbart ikke få fortsette som før, uten å bli møtt med våpenmakt. Ett sted må grensen gå.

Naturligvis deler vi alle bekymringene om at våpenmakt også rammer sivile og lager uønskede følgeskader. Presisjonsvåpen er aldri helt presise, men målet er likevel legitimt: å frata prestestyret og Revolusjonsgarden den slagkraft som gjør Iran i stand til å skape terror og kaos over hele verden og har destabilisert Midtøsten i snart femti år. Denne avvæpningen kan gjøres fra luften og fra avstand, og følger en slagplan, slik koalisjonen har sagt. Men hva skjer etterpå?

Krig har flere faser, og første fase er snart over

Det kommer til et punkt hvor alt som kan bombes, er ferdigbombet. Hvor alt av militær infrastruktur og evne til å kjempe mot koalisjonen er desimert, og hvor muligheten for kommunikasjon og opprettholdelse av en fungerende kommandostruktur ikke lenger finnes. Hva skjer da? Hva er det USA ønsker skal skje rent politisk? Svaret på dét spørsmålet er fortsatt ganske uklart.

Har USA egentlig noen mer omfattende plan enn å ta ut presteregimets militære kapasitet og deretter overlate iranerne til seg selv? Så langt har ikke Det hvite hus uttrykt seg tydelig om dette. Vil de ha et regimeskifte, eller vil de bare ha en «deal» med Revolusjonsgarden, som nå later til å styre Iran?

I 1945 hadde USA klare planer for Nazi-Tysklands og Japans kapitulasjon ved 2. verdenskrigs slutt. Klare planer hadde de også for Irak og Afghanistan, og dette ble tydelig kommunisert i forkant av angrepene – uansett om disse var realistiske eller ei: å overta styringen ved hjelp av våpenmakt for å innføre et sivilisert styre basert på demokrati.

Dette var et veldig naivt mål, basert på vestlig globalistisk doktrine – og Trump ønsker naturligvis ikke å signalisere noe sånt for Iran. Men det forhindrer jo ikke at tiden etter den militære aksjonen vil komme.

Målet for militæroperasjonen «Epic Fury» er å ødelegge Irans evne til å produsere interkontinentale missiler, ødelegge marinen, ta luftherredømmet og ødelegge atomvåpenprogrammet. Dette har Hegseth repetert gang på gang, med økende irritasjon hver gang han blir spurt hva de politiske målene er. Men militære mål er ikke svar på de politiske spørsmålene.

Så langt har nemlig hverken USA eller Israel erklært regimet i Iran for å være illegitimt. De har ikke klargjort hvem som skal overgi seg uten betingelser: Er det regimet, hæren eller Revolusjonsgarden? De har ikke anerkjent noen eksil-regjering, har ikke anerkjent noe samarbeid med intern opposisjon, og de har ikke uttrykt noen offisiell støtte til «kronprins» Muhammed Reza Pahlavis overgangsplan. Så hva er det politiske målet?

En rekke mulige utfall som bør avklares

En plan kan naturligvis være rett og slett å avslutte «Epic Fury», trekke alle styrker tilbake og erklære militær seier. Da vil det islamistiske regimet bli sittende, erklære seier over USA og bygge seg opp igjen. Det er dette islamister alltid gjør, uansett hvor knust de blir. Bare se på IS, som vokser igjen.

Et annet mål kan være å opprettholde luftherredømmet over Iran på lengre sikt, mens man venter på at eventuelle nye bombemål skal dukke opp. Da vil det islamistiske regimet fortsette sammen med restene av Revolusjonsgarden og deres nådeløse syriske og afghanske leiesoldater. Det vil også regimets proxy-avdelinger gjøre, eksempelvis Hizbollah, Hamas og houtiene.

Et tredje politisk mål kan være at USA og Israel avslutter sine militære angrep og trekker seg tilbake, for så å overlate til andre stater i området å ta seg av den resterende «opprydningen» i Iran. Kanskje vil disse til og med gå inn med bakkestyrker og sørge for et iransk regimeskifte. Det ville faktisk være en smart politisk plan, for sunnimuslimene rundt Iran (med Saudi-Arabia i spissen) har ikke mye til overs for det shiamuslimske terrorstyret.

Det iranske folket er traumatisert og ubevæpnet, og har hverken midler eller kraft til å stoppe de eventuelle restene av regimet alene. Årsaken er at Revolusjonsgarden består av islamistiske fanatikere av Hamas-kaliber, og regimet har importert tusenvis av leiesoldater som ikke er redd for døden eller lurer på om de gjør noe galt når de myrder for fote:

Disse bandene kjører nå rundt i Teherans gater og utfører Allahs vilje ved å drepe menn, kvinner, barn og eldre uten å nøle. Og de elsker å dø som martyrer for å få 72 jomfruer i Muhammeds paradis. Restene av Revolusjonsgarden og regimet vil aldri gi fra seg makten frivillig, og de vil aldri respektere noen «deal».

Islamistiske fundamentalister vil heller dø enn å kapitulere

Mot denne galskapen er sivilister sjanseløse, og skal demokratiske krefter ta over, trenger de våpenmakt på bakken for å gjennomføre en revolusjon. Men revolusjon kan ikke gjøres fra luften – for selv om den militære slagkraften er borte, vil Revolusjonsgarden fortsatt ha maskingevær-makt på bakken i Iran. Er dét greit for USA? Kan Israel leve med det? Kanskje? Men ingenting er signalisert.

En fjerde plan kan være å se an hvilke muligheter som åpner seg etter hvert som kommandostrukturen og maktstrukturer i Iran blir malt i stykker. Ifølge Trump var «betingelsesløs kapitulasjon» det eneste akseptable. Men hvordan definerer USA dette? At politiet, hæren og Revolusjonsgarden gjør en «deal» og legger ned våpnene, og prestestyret erklærer den islamske republikken død? Da undervurderer man islamistisk fanatisme. Look to Afghanistan. Gjett hvem som styrer der etter tyve års krig?

Betyr «betingelsesløs kapitulasjon» eller en «deal» at hæren i Iran går med på å fungere som stabiliserende faktor for folkets demokratiske revolusjon, og for å sikre ro og stabilitet internt? Det vil også være en politisk plan, men ingen har sagt noe om dét heller. Så hvem skal styre Iran? Hvis amerikanerne får bestemme, hvem skal da overta våpenmakten i Iran? Dét spørsmålet er mer uklart.

Mangel på kommunikasjon og klarhet skaper problemer

Det er godt mulig at USA og Israel har en krystallklar plan i bakhånd, men her er problemet med at deres intensjoner ikke er fremlagt: Den iranske befolkningen har ikke fått signaler om hva som skjer når bomberegnet opphører. Dette har flere uheldige bivirkninger. Folk vet ikke hvordan de skal forholde seg. De vet ikke om de skal gjemme seg eller kjempe. Vet ikke hvem de skal stole på. Hva skjer?

Selv om regimet blir drone-drept i syv lag bakover, selv om Revolusjonsgardens infrastruktur blir knust og hæren og marinen blir fratatt alle tunge våpen i løpet av «Epic Fury», er én ting helt sikkert: Fra en F35 kan du ikke drepe alle som er utstyrt med maskingevær. Noen på bakken må og vil få kontroll over våpenmakten i Iran, og dét vil definere fremtiden for Midtøsten.

I en situasjon der befolkningen er ubevæpnet og uten ledelse, mens fanatikere og gærninger fortsatt har maskingevær, åpner man for anarki. Og i et anarki vinner alltid de som har våpen, selv om det bare er en sprettert. De uten våpen blir ofre og bytte. Sic homines sunt («Slik er menneskene»). Det er dette som har skjedd i Syria, hvor Assads grusomme styre ble fjernet med makt – men ingen kunne sikre hva som skjedde etterpå.

Så hva er USAs langsiktige politiske plan? Hva er Israels plan? Hva ønsker Emiratene og andre av Irans naboland å gjøre når «Epic Fury» har oppnådd sine militære mål? Så langt er det lite konkret å finne, og det bør bekymre flere enn iranerne.