USAs president Donald Trump er den eneste som gjør noe for å legge press på regimet i Iran, sa den iranske opposisjons­politikeren Reza Pahlavi onsdag under sitt besøk i Berlin.

Uttalelsen fra Pahlavi, sønn av sjahen som ble styrtet under revolusjonen i Iran i 1979, ble gitt i et intervju av en halvtimes varighet med sjefredaktør Helge Fuhst i Die Welt.

Det er ingen vei tilbake: Regimet i Iran må overvinnes, og det står foran et sammenbrudd, fastslår Pahlavi, som kritiserer Europas tilbakeholdenhet.

Die Welt: Herr Pahlavi, hva hører De fra folk i Iran? Hvordan er situasjonen der etter regimets vold og etter uker med bombing?

Reza Pahlavi: Etter denne massakren, som er uten sidestykke i vår historie, er mine landsmenn mer fast bestemt enn noensinne på å fortsette kampen til den endelige seieren. Vi har ikke noe annet valg. Det er blitt spilt for mye blod mellom oss og dette regimet. Folket er motstandsdyktig og har ikke gitt opp håpet. For øyeblikket opptrer de strategisk tilbakeholdent.

Iranerne venter på at den pågående militæroperasjonen skal svekke regimet ytterligere. Det tok tid fra Trump sa at hjelpen er på vei, til USA og Israel angrep Iran. Kanskje behøves det tålmodighet før neste runde også.

Håpet er at folket ikke blir sviktet i denne kampen, og at de til slutt får sjansen til å vende tilbake dit de hører hjemme.

Hvordan er situasjonen i landet, for eksempel når det gjelder tilgangen på mat og strøm?

De økonomiske problemene er ikke noe nytt for iranerne. Dette regimet har fra første stund ikke brydd seg om befolkningen.

Undertrykkelsen er verre enn fattigdommen, sier Pahlavi.

Det er en ytterligere grunn til at folket ikke vil akseptere noe mindre enn et fullstendig brudd med dette regimet. Når de hører om våpenhvile eller forhandlinger, spør de: Og hva med oss? For det er en annen krig som verden i stor grad overser: regimets krig mot sin egen befolkning. Drapene og henrettelsene fortsetter. Det er planlagt 20 henrettelser i løpet av den kommende uken, og 19 ble fullbyrdet i forrige uke. Disse hendelsene overskygger til og med den økonomiske nøden.

Verden må lære at det ikke nytter med diplomati mot det iranske regimet – det er illusorisk, fortsetter han. Men europeerne vegrer seg for å ta konsekvensene av det:

Jeg ble oppmuntret da forbundskansler Friedrich Merz erklærte at regimet hadde mistet sin legitimitet med massakren. Men siden den gang har man dempet kritikken og gått tilbake til den gamle kursen. Det er skuffende. Europeerne bør opptre betydelig mer resolutt – det er dét jeg egentlig ønsker å snakke om her i Europa.

Budskapet er uvelkomment. Pahlavi har ikke truffet regjeringsmedlemmer under sitt besøk i Tyskland. Iranerne har ingen andre enn Trump:

President Trump er den eneste som i det hele tatt har handlet. Europa henger etter og må erkjenne realitetene på stedet: I Iran blir mennesker drept hver dag så lenge dette regimet forblir ved makten. Hvis dette regimet igjen spiller på tid for å sikre sin overlevelse, vil det bare forlenge den nåværende syklusen av ustabilitet.

Pahlavi antyder at Europa opptrer feigt:

For demokratier som står for menneskerettigheter og frihet, er det en forsømmelse å marginalisere stemmer som representerer et reelt alternativ. Konsekvensene rammer ikke bare millioner av iranere, men også Europas borgere.

Pahlavi er glad for angrepene på regimet i Iran, men ønsker ikke at infrastrukturen i landet skal rammes:

Selvfølgelig ville jeg være den første til å protestere hvis sivil infrastruktur ble rammet. Hvilken patriot liker å se bombing i sitt eget land? Mange mennesker i Iran har ønsket angrepene velkommen, fordi de treffer regimets institusjoner – for eksempel Basij-militsene, som har skutt på demonstranter. Det handler om å øke presset på undertrykkelsesorganene, slik at folk igjen kan gå ut på gaten.

Selv om ikke Europa bidrar militært, betyr ikke det at de er uten handlingsalternativer:

Det tok en evighet før europeerne satte Revolusjonsgarden på sin terrorliste. I dag har Garden de facto overtatt staten, og derfor bør europeerne alltid huske på at de forhandler med en terrororganisasjon når de snakker med den iranske regjeringen. I tillegg kunne europeerne utøve press for at regjeringen igjen skal gi iranerne tilgang til internett, de kunne kreve en øyeblikkelig stopp i henrettelsene og løslatelse av politiske fanger. De kunne utvise iranske diplomater og knuse regimets nettverk i Europa.

I stedet velger Europa tilbakeholdenhet. I praksis tar man parti med mullaregimet:

Ser De på Tyskland som en alliert i kampen mot regimet?

Det er nettopp dét spørsmålet jeg ønsker å stille den tyske regjeringen.

Det er en høflig måte å si «nei» på.

Kjøp Hans Rustads bok om Trump her! E-boken kan du kjøpe her.