Kasper Støvring 
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg, Ukrainas førstedame Olena Zelenska, Klaus Schwab, president i World Economic Forum (WEF) og hans kone Hilde Schwab, fra høyre, lytter til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, som holder en tale via videokonferanse under det 53. årlige WEF-møtet i Davos den 18. januar 2023. Foto: Gian Ehrenzeller / Keystone via AP / NTB.
1. påskedag smuldret globaliseringens tempel opp. Klaus Schwab, globaliseringens yppersteprest gjennom et halvt århundre, abdiserte. Den 87 år gamle grunnleggeren av World Economic Forum (WEF) trakk seg tilbake fra sin trone på grunn av beskyldninger om fondsmisbruk, seksuelle overgrep og manipulering av forskningsresultater.
Mannen som har brukt livet sitt på å manipulere verdensopinionen, falt på nettopp dét – manipulasjon. Schwabs avgang er symbolsk: Den vitner om globalismens siste krampetrekning, et fall også for de rotløse elitenes forsøk på å skape en verden uten grenser, nasjoner og folkelig oppslutning, men åpen for masseinnvandring, multikulturalisme og opprør med initiativer som «Partnership for Global LGBTI Equality».
De hjemløses herskerånd
Samuel Huntington identifiserte denne verdensfjerne eliten presist da han kalte dem «Davos-menneskene». Disse kosmopolitiske lederne – som flyr fra Davos til Singapore, fra Brussel til New York – har mer til felles med hverandre enn med sine egne landsmenn.
De betrakter nasjonalstaten som et anakronistisk hinder, en kuriositet på linje med hestevogner og telegrafledninger. Davos-menneskene beveger seg gjennom verden som hjemløse herrefolk, stadig i transitt på flyplasser og luksushoteller, et globalt cocktailparty der de svever fra mottakelse til mottakelse.
Huntington så klart det mange politiske analytikere fortsatt ikke forstår: Davos-eliten har mistet enhver kulturell tilknytning til de nasjonene de nominelt tilhører. De lever i en tåke der nasjonal lojalitet er erstattet av en abstrakt globalisme. De preker mangfold fra jetfly og limousiner, omgitt av mennesker som tenker, snakker og lever akkurat som dem selv.
Illusjonens arkitekter
Globalismens hoveddogme – nasjonalstatens død – har vist seg å være historiens kanskje mest spektakulære feilvurdering.
I årtier har WEF insistert på at verden bare kunne reddes gjennom globale løsninger utarbeidet av selvutnevnte eksperter. Hver krise ble møtt med den samme medisinen: mer makt til internasjonale institusjoner, mindre suverenitet til nasjonene, mer innflytelse til elitene som møtes på fjelltoppen i Davos.
Som Frank Furedi så treffende bemerker i sin nylige analyse av Schwabs exit: «Hvis Schwab var globalismens pave, var kardinalene hans medlemmer av WEF-styret, deriblant Den europeiske sentralbankens president Christine Lagarde, BlackRock-sjef Larry Fink og USAs tidligere visepresident Al Gore.»
Schwabs organisasjon nådde parodiske høyder da den under covid-19-pandemien erklærte at «LHBT+-inkludering er hemmeligheten bak byenes suksess etter pandemien». Furedi har rett: Denne urealistiske besettelsen av identitetspolitikk illustrerer veldig godt hvorfor globalismen har mislyktes.
Brexit-sjokket i 2016 burde ha fått eliten til å våkne. Trump-jordskjelvet samme år burde ha åpnet øynene deres. Men i stedet for selvransakelse valgte de fornektelse.
Davos-elitens grunnleggende misforståelse er at de er blinde for det faktum at mennesker ikke lever etter abstrakte idealer og globale visjoner. Vi lever i konkrete fellesskap, forankret i historie, kultur og språk. Vi identifiserer oss med nasjoner, ikke med overnasjonale institusjoner.
Hver dag beviser vanlige borgere at de verken er døde eller sjelløse. De er – i motsetning til Davos-elitens «dead souls», med Huntingtons ord – mennesker av kjøtt og blod, med partikulære tilknytninger og avgrensede lojaliteter.
Nasjonalstatens tilbakekomst
Konservativ filosofi har alltid visst det globaliseringens forkjempere aldri lærte:
At demokratiet bare trives innenfor nasjonalstatens rammer. Bare her finnes den felles kulturelle forståelsen som muliggjør en ekte politisk dialog. Bare her finnes den gjensidige tilliten som gjør kompromisser mulig. Bare her finnes følelsen av felles skjebne som får borgerne til å akseptere flertallets beslutninger, selv når de er uenige.
Globaliseringens kosmopolitiske eventyr har undergravd den sosiale kontrakten. Det har skapt et demokratisk underskudd der avgjørende beslutninger treffes i lukkede rom av mennesker uten folkelig legitimitet.
Davos-menneskene har fremmedgjort millioner av mennesker ved å håne bekymringene deres som populisme eller nasjonalisme, som om fedrelandskjærlighet er en sykdom som skal kureres.
Nå viser historiens pendelsving at nasjonalstaten ikke var en dinosaur på vei mot utryddelse. Tvert imot signaliserer Schwabs avgang at Davos-menneskene er en utdøende rase.
Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.
