Det finnes to rettsordener.
Den ene fremgår av Grunnloven, som blant annet fastslår statens voldsmonopol, dvs. at ingen må ta seg selv til rette.
Den andre rettsordenen er den som i det daglige setter grenser for hva borgerne kan si og gjøre uten frykt.
I dette tilfellet finnes det ingen domstoler, ingen lovparagrafer og ikke noe offisielt dokument som borgerne kan forholde seg til. Grensene for deres utfoldelse settes av selvbestaltede ordenshåndhevere, som tildeler sine straffer uten noen annen hjemmel enn at de ikke liker dine synspunkter eller lovlige handlinger forøvrig.
Det er enkelt å etterprøve denne juridiske teorien. Prøv å si din mening om islam, og se hva som skjer.
Det blir ikke gøy, for som Ayaan Hirsi Ali har bemerket, ligger fullbyrdelsen av islamsk lov i hendene på enhver muslim. Har du vært frekk mot profeten, er enhver muslim bemyndiget til å slå deg i hjel.
Ifølge den danske grunnloven er det riktignok ulovlig, men til syvende og sist blir det et spørsmål om makt. Har den rettsstaten vi fikk høre om som barn, viljen til å håndheve våre rettigheter, eller er den så slapp og forrædersk, at den overlater den faktiske rettshåndhevelsen til imamene og deres håndgangne menn?
Hvis du vil redde ditt egen skinn, gjør du best i å innrette deg etter den uformelle, men reelle rettsordenen som utgår fra moskeene, for dens håndhevere er mer besluttsomme enn statens.
Det ser danskene ut til å akseptere, og i valg etter valg stemmer de derfor på politikere som sprer solskinnshistorier om islam som alle tiders religion, som en vi ikke kan få nok av.
Det kan da politikerne og journalistene deres heller ikke. Inntil den dagen da slangen de har næret ved sitt bryst, biter dem.
Men i mellomtiden har de hatt det gøy.
