Kommentar

Bildet er tatt foran Christiansborg/Folketinget 12. september 2015. Det var en solidaritetsmarkering med migrantene som strømmet over grensen. Fotografen har tatt et bilde som gir inntrykk av et folkehav. Mediene var selv pro-migranter. Men ville det vært mulig å samle like mange i dag? Og ville mediene turt å være like ensidige? Det er høyst tvilsomt. Noe har skjedd, selv om man ikke gjerne snakker høyt.om det. Foto: Claus Bech/Reuters/Scanpix

De danske socialdemokrater legger i dag frem et 40 siders notat for en ny integreringspolitikk. Lederen, Mette Frederiksen, vil trekke veksler på arbeiderbevegelsens frigjøringstradisjon: Innvandrerbarn og -kvinner skal frigjøres fra tvang og gis de samme muligheter som danske.

Det er smukt tenkt. Det lyder fint på papiret. Jeg tviler heller ikke på Frederiksens ærlighet når hun sier: Folk flest aner ikke hvor ille det er. Frederiksen har vært justisminister. I den stillingen får man et innsyn som ingen andre i regjeringen. Sylvi Listhaug sitter nå i samme posisjon.

Men en ting er å vite, noe annet er å gjøre. Frederiksen viker unna det springende punkt: Hva om muslimene ikke ønsker «dansk frigjøring»? Det samme spørsmål kan man stille i alle vestlige samfunn: Både meninger og levevis tyder på det motsatte: De avviser vestlige verdier og vestlig levevis. Både hedonismen og de gode verdiene.

Det står fortsatt en armé av liberalere klare til å inngå en uhellig allianse: Forbud og tvang er ulogisk og kontraproduktivt. Vi kan ikke forsvare frihet med tvang.

Skjæringspunktet hvor frihet beskyttes med forbud, dvs. tvang, illustreres av en ny lov som er på trappene: Et maskeringsforbud som er generelt formulert, men retter seg primært mot nikab og burka. Det illustrerer problemet på mikro-nivå: Offentligheten tar anstøt av nikab, og dét er et sterkt politisk signal. Et flertall ønsker forbud, men da rykker liberale ut: Det er et nederlag for rettsstaten!

Adam Holm, langvarig programleder for DRs flaggskip-program Deadline, skriver i Berlingske:

Der er noget foruroligende og nederlagsstemt over loven. Den er udtryk for den angst, som får de autoritært tænkende til snart at spire med nye forbudstanker. Hvad med skæglængden hos de rettroende mandlige muslimer? Eller »bedemærket« i panden? Indrømmet, så vidt kommer det ikke, men »maskeringsforbuddet« er ikke bare en ubetydelig ridse i demokratiets lakerede overflade, det er en grænsebom mellem liberalitet og illiberalitet. (…)

Hvordan kan vores forblommede snak om et særligt »dansk frisind« herefter blive taget alvorligt? Er nationens særpræg og selvstændighed måske truet af nogle hundrede islamiserede kvinder? (..)

Vi vinder bare ikke kampen ved at vælge de selvsamme våben, som autoritære stater rundt om i verden gør brug af.

Det er forstemmende at en kunnskapsrik mann som Adam Holm kan fastholde prinsipper som vi har sett begunstiger illiberale krefter.

Demokratiet er blitt et valg mellom de minste onder: Aksepter noen demokratisk vedtatte forbud mot islamisering av samfunn, eller gå en islamisering i møte med langt større konsekvenser.

Det skal settes grenser for islam. Det er the bottom line. Dét er også den danske elite i ferd med å innse. Det er det sosialdemokratenes rapport handler om.

Men det er tungt å akseptere at det danske frisinn er en saga blott. At det i dag må gi seg helt andre utslag hvis det skal overleve.

De nordiske velferdsstater vil så gjerne integrere, men uten grenser er det vi som blir integrert i islam. En dansk jurist, Sabba Mirza, som bærer svart, helsittende hijab, tar nettopp utgangspunkt i liberaliteten når hun angriper maskeringsforbudet: Det er brudd på religionsfriheten og virker kontraproduktivt.

Noen lar seg påvirke, noen vil la seg overbevise av denne argumentasjonen: Det gir dem en god følelse å gi etter.

Selvsagt virker det kontraproduktivt for noen. Det er ikke noe å gjøre med dét. Men hvis det liberale samfunn ikke blir barskt og setter noen grenser, vil det bli løpt over ende.

Asger Aamund er en samfunnsdebattant som har innsett dilemmanet og tør å velge. Han tør å være konkret der andre nøler og prater seg bort:

Der er jo ikke noget at sige til, at denne formummede jurist er glad for sit tørklæde. Maskeringsloven er da også udtryk for, at de 179 kyllinger i folketinget ikke har turdet lægge snittet, som det skal. I stedet for et uhåndterbart maskeforbud (der vist ikke omfatter julemænd og fastelavnsmasker), skulle man have indført et forbud for visse faggrupper mod at bære symboler som indvarsler en afskaffelse af demokrati og retsstat, og som sigter mod en formynderstat, hvor den individuelle frihed er erstattet af kollektiv underkastelse. Dette forbud skulle gælde alle, der arbejder i den lovgivende, dømmende og udøvende sektor samt i undervisningssektoren. Dette ville betyde at politikere, dommere, politifolk og pædagoger i tjenesten ikke kunne bære hammer & segl, hagekors eller islamisk hovedbeklædning. Det islamiske tørklæde er ikke et religiøst symbol, men et politisk med det mål at erstatte grundloven med sharia-loven.

 

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!