Gamle universitetsbiblioteker, som dette i Bologna, har en slags aura som kunnskapens templer. Den følelsen er det lite igjen av i dagens akademia. Det produseres mer enn noensinne, men mesteparten er i beste fall bare av liten verdi. Foto: Rob Oo from NL / cc by 2.0 / Wikimedia Commons.

Om en moraliserende offentlighet skulle kaste seg over statsråd Sandra Borch, som akkurat har kunngjort sin avgang, er det verdt å minne om at den politiske og akademiske verden er full av uendelig mye alvorligere juks.

Problemet for utdanningsministeren er at plagiat som oppdages, er veldig lett å anskueliggjøre for publikum, som ikke har noen som helst vanskelighet med å forstå hva det handler om.

Sofistikert juks kan derimot være uhyre vanskelig å få et godt grep om. Og den som står bak, kan benytte seg av et helt arsenal av teknikker for å benekte anklager, og alt fra bullshit og selektive sannheter via tåkelegging til gaslighting og harde motangrep kan tas i bruk i ens forsvar.

Det er et åpent spørsmål hvor vanlig det er med forskningsfusk – åpenbart mye alvorligere fra folk i vitenskapelige stillinger som publiserer vitenskapelig, enn det er fra studenter som leverer en masteroppgave.

Derimot er det helt sikkert at veldig mye forskning er av svært lav kvalitet og masseproduseres i systemer som langt på vei har gitt avkall på kvalitetskontroll.

Det forekommer også kameraderi innenfor faglige paradigmer som ikke vil vite av andre.

I dette universet av slurv og umoral har også pseudovitenskap gode vilkår – og veien er ikke nødvendigvis særlig lang til korrupsjon og politisk misbruk heller. Enhver kan tenke seg sine favoritteksempler.

Problemet med uærlighet i akademia er kort og godt uendelig mye større enn Sandra Borch, de politiske konsekvensene likeså. Hun er ikke engang spissen på toppen av isfjellet.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!