Administrasjonsbygget ved Universitetet i Tromsø. Foto: Harald Groven / Wikimedia Commons.

Dagbladet kan avsløre at Universitetet i Tromsø er innstilt på ikke å gi Sandra Borchs master­oppgave stryk­karakter på grunn av plagiat, men holde fast ved den opprinnelige karakteren D.

Universitetet i Tromsø (UiT) har foreløpig innstilt på å frikjenne Sandra Borchs master­oppgave for juks.

Det får Dagbladet bekreftet av personer tett på prosessen ved Nemnd for student­saker ved UiT.

Plagiatet er udiskutabelt, det er målt og veid etter alle kunstens regler til å være av et svært betydelig omfang, og det er ikke minst erkjent av hoved­personen selv, som gikk av som utdannings­statsråd på flekken da det det ble en offentlig sak.

Det viser seg at universitetet oppdaget i alle fall deler av plagiatet, og reagerte ved å senke karakteren:

Som Dagbladet fortalte tidligere denne uka, ble tekst­likhetene først oppdaget av UiT da Borch leverte master­oppgaven i 2014.

Universitetet «straffet» Sp-toppen ved å trekke henne én karakter. Oppgaven ble også gjennom­gått i to omganger den gang.

For institusjonen oppstår det dermed en slags Catch-22: Skal den erkjenne at evalueringen fra 2014 ikke var holdbar, eller skal den flagge for hele verden at et norsk universitet deler ut master­grader som knapt er verdt noenting?

Det smarteste er naturligvis det først­nevnte, for i sist­nevnte fall vil Universitetet i Tromsø gjøre alle tiders devaluering av seg selv, hvilket kanskje ikke er så smart med tanke på at institusjonen ikke akkurat var verdens­berømt for høy kvalitets­standard fra før.

Nesten alle beslutninger som fattes av presumptiv ansvarlige personer i Norge for tiden, er dumme, så det mest sannsynlige er at Borch beholder sin mastergrad.

Tromsø-universitetet er da heller ikke alene om å senke de akademiske standardene. Med woke-revolusjonen skjer dette over hele verden, så da er man i selskap, om ikke et godt sådant. Alt forfaller jo i dag, så hvorfor skulle universitetene være noe unntak?

Foreldre, foresatte og potensielle arbeids­givere vet jo også at en mastergrad i dag ikke er noen garanti for noe som helst, så alle ansvarlige aktører tar uansett høyde for at den intellektuelle oppdragelsen av barnet eller arbeids­tageren ikke uten videre kan antas å bli ivaretatt av universiteter. Som med alt annet må man få det man kan ut av dem, og skaffe seg resten annetsteds.

Borchs master knesetter dessuten prinsippet om at politikere uten kvaliteter kan gjøre både karriere og comeback etter å ha mistet anseelse i øynene på dem som fremdeles har kvalitets­standarder. Dette er svært gunstig for å ivareta denne korrupte maktklassens interesser.

Noen moralske tapere av kjøtt og blod finnes imidlertid også i denne prosessen, ikke minst studenter som har syndet langt mindre enn den tidligere utdannings­statsråden, men som ikke desto mindre får den første steinen kastet på seg av departementet hun satt i.

Men dette er jo bare vanlige, ukjente mennesker uten makt, så drit nå i dem, liksom.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.