Jeg har advart i årevis. Mot islamisering, mot klanlojalitet, mot et samfunn der demokratiet kan brukes til å avskaffe demokratiet, og mot en utvikling som til slutt ville nå et punkt uten mulighet for retur. Nå står jeg der jeg aldri ønsket å stå – og ønsker mer enn noen gang at jeg hadde tatt feil.

Advarsel: Dette kommer til å bli en av mine aller mest personlige tekster noensinne. Er du følsom for slikt som vanligvis blir stemplet som cringe, bør du derfor slutte å lese her, eller fortsette på eget ansvar.

Søndag 13. september åpnet det seg en avgrunn ved føttene mine, en avgrunn som jeg nå balanserer på kanten av, og hvis mørke øynene mine ikke kan unngå. Det er som om hele Sverige – det Sverige jeg har kalt mitt hjem, det Sverige mine foreldre gjennom utallige generasjoner har bygget opp for meg og mine barn, det Sverige jeg har elsket av hele mitt hjerte – er blitt slukt, uten å etterlate seg noen spor.

Har «mitt Sverige» i det hele tatt eksistert, eller er alle mine minner hallusinasjoner? Med tanke på hvor raskt forandringen har skjedd, og hvor gjennomgripende den har vært, er det kanskje ikke så merkelig at man spør seg om min barndoms Sverige i det hele tatt har eksistert – mine egne barn har jo aldri fått oppleve en trygg skole, boligområder der ingen låste døren, eller der ingen noensinne hadde hørt om «fornedringsran», «æreskultur» eller «gjengvoldtekter».

Eller «klanavstemning». Eller «krysser-rakett».

Egentlig burde jeg ikke være det minste overrasket. Før valget vendte jeg flere ganger, i tekster og podkastepisoder, tilbake til at dette ville bli et skjebnevalg for Sverige, og jeg tilhører dem som i mange år har advart mot nettopp det vi så skje på valgnatten.

Jeg har advart mot at vi skulle nå PONOR – point of no return – punktet der det ikke finnes noen vei tilbake, uansett hvor mye man angrer. Jeg har skrevet om faren ved å ta friheten sin for gitt. Jeg har skrevet om demokratiets akilleshæl: at demokratiet kan brukes til å avskaffe demokratiet. Jeg har skrevet om faren ved islamisering. Jeg har påpekt at Sverige har ønsket et stort antall mennesker velkommen som hater oss svensker og samfunnet vårt. Jeg har skrevet om hvordan svensker ikke kan forstå forskjellen mellom individualisme og gruppelojalitet – eller hvilke konsekvenser denne forskjellen kan få for et samfunn, en nasjon og dets individer.

Prisen jeg har måttet betale for det, har vært høy. Til tross for det er vi mange som har advart, og vi har advart lenge. Uten resultat. Folk har ikke ønsket å lytte. I stedet har flertallet valgt å se en annen vei og kalle oss høyreekstremister, rasister og nazister. Derfor har den negative utviklingen fortsatt, frem til – og forbi – the point of no return.

Og nå er vi der.

Med minst mulig margin har velgerne stemt for en rødgrønn regjering. Valgresultatet skyldes utelukkende økt valgdeltakelse blant innvandrere, og i skrivende stund er tusenvis av tilfeller av mistenkt valgfusk rapportert. Men noe nyvalg får vi neppe oppleve – det ble jo, ifølge Socialdemokraterna og mediene, «riktig» resultat.

En valgfunksjonær blir fanget på film idet vedkommende «hjelper» en velger med å velge riktig (rødt) parti inne i valgbåsen. Skjermdumper: Richard Conricus / Facebook.

Vel vitende om at man ikke kan bevise noe gjennom et «hva om»-resonnement, klarer jeg likevel ikke å slippe det: Tenk om det hadde vært omvendt. Tenk om Tidö hadde vunnet med tre mandater, og det så hadde vist seg at SD-kandidater hadde kjørt naboer og slektninger til valglokalene, utstyrt dem med forhåndskryssede stemmesedler og en femhundrelapp som takk for hjelpen? Tenk om sosiale medier hadde blitt fylt av glade tilrop om at etniske svensker nå skal påvirke politikken slik at den gagner deres egen gruppe? Hadde også dét fått passere med et mediegjesp, eller ville kravene om avganger, ugyldiggjøring og nyvalg ha runget helt til Brussel?

Nå er det uansett stille. Hverken påvirkning fra fremmede makter eller gjengkriminalitet var visst særlig alvorlig når alt kom til alt.

Konsekvensen er at vi nå har innvandrede riksdagsrepresentanter med kriminell bakgrunn og mildt sagt mangelfulle kunnskaper i svensk, representanter som har som sitt fremste mål å fremme sin egen etniske og/eller religiøse gruppe.

Mohamed Abdukardir Ali – historien om Fenomenet Sverige der alt er mulig

Jeg kunne ha sagt: «Hva var det vi sa?». Men iblant er dét det siste man ønsker å si.

Jeg skulle så mye heller ønske at jeg tok feil. Akkurat nå er det ingenting jeg ønsker mer enn å kunne si at jeg tok feil. Men jeg tok ikke feil.

De siste to ukene har jeg derfor lidd av en skrivesperre jeg aldri tidligere har opplevd. Det føles meningsløst å skrive. Hvilke ord kan beskrive det som skjer i Sverige, eller det jeg som føler som svenske? Kan jeg i det hele tatt beskrive det jeg føler, uten å bli dømt for det? Hvilke ord kan forandre noe? Eller har ordene sluttet å ha noen betydning? Spiller noe egentlig noen rolle lenger? Er løpet kjørt?

Sannsynligvis. For nå finnes det ingen vei tilbake.

Sverige er fortapt.

Det er dramatiske ord, som ikke skal brukes uforsiktig. Så la meg forklare hvorfor jeg uttaler dem: Den demografiske endringen av Sverige fortsetter, og vil med stor sannsynlighet akselerere under en rødgrønn regjering. Ved dette valget var mer enn hver sjette velger født utenfor landet – flertallet kom fra kulturer der individet er underordnet kollektivet og adlyder religiøse autoriteter. Ved neste valg vil denne andelen være enda større, samtidig med at svenskene vil fortsette å stemme som individer.

Det vil derfor være svært vanskelig for den krympende gruppen av etniske svensker å påvirke de kommende valgene.

Men hvis noe kan få større gjennomslag enn det jeg nettopp har regnet opp, er det dette: De kreftene som ønsker å knuse vårt demokrati og vår frihet eller – med et mer dramatisk ordvalg: ønsker å overta Sverige – har nå fått vann på mølla. Nå vet de hvilken makt de faktisk har. Nå øyner de nye muligheter. Hvis de kunne påvirke valgutfallet gjennom så begrensede tiltak – forestill deg da hvordan de kan påvirke samfunnet hvis de virkelig går inn for det ..!

Der, akkurat der, befinner vi oss nå.

Slusene er åpne, og alle vet at lukkemekanismen er satt ut av funksjon. Vannet stiger sakte, men sikkert rundt Moder Svea. Bare fantasien setter grenser for hva som venter oss heretter.