Migranter ombord på «Ocean Viking» ankommer havnen i Napoli den 28. august 2023. Foto: Alessandro Garofalo / LaPresse via AP / NTB.

Når et flertall i befolkningen har etterlyst større migrasjonskontroll i tredve år, og politikken ikke leverer, fører det til en krise for demokratiet, sier den nederlandske migrasjonsforskeren Ruud Koopmans, som er professor ved Humboldt-universitetet i Berlin.

Den skarpe uttalelsen ble gitt i et nylig intervju i Die Welt, der Koopmans også filleristet den europeiske asylpolitikken, som han mener tar flere liv enn den redder.

Migrasjonspolitikken havnet langt utenfor medienes søkelys da mennesketrafikken til Europa avtok kraftig under koronatiden. Men nå opplever vår verdensdel en tilstrømning man ikke har sett maken til siden 2016, da den store migrasjonsbølgen som begynte året før begynte å legge seg.

EU har den senere tiden holdt krisemøter i forsøk på å hanskes med situasjonen, tilsynelatende uten at det har hatt noen nevneverdig virkning. Det er uunngåelig, mener Koopmans:

Die Welt: EU-rådet vedtok noen restriktive elementer under det siste toppmøtet. Har De inntrykk av at disse asylreformene i EU vil legge situasjonen?

Ruud Koopmans: Iverksettelsen av disse grenseprosedyrene kan ta lang tid – hvis reformplanene i det hele tatt kommer gjennom EU-parlamentet. Uansett gjenstår ett fundamentalt problem: Hva vil skje med menneskene som blir avvist på grunn av disse planlagte grenseprosedyrene? Vil de raskt kunne returneres? Nei. Så lenge dette problemet ikke løses, vil ingenting forandre seg. En løsning på dette problemet er bare mulig gjennom avtaler med opphavs- og transittlandene, herunder også en utvidelse av prinsippet om trygge tredjeland.

I Koopmans’ nye bok, Die Asyl-Lotterie: Eine Bilanz der Flüchtlingspolitik von 2015 bis zum Ukraine-Krieg (Asyllotteriet. Et regnskap over flyktningepolitikken fra 2015 til Ukraina-krigen), hevder migrasjonsforskeren at den europeiske asylpolitikken tar flere liv enn den redder.

Den tyske avisen vil vite hvordan han kommer til en slik konklusjon:

I løpet av de ti siste årene har mer enn 25.000 mennesker omkommet i forsøk på å krysse Middelhavet og minst 5000 i forsøk på å krysse Sahara. Ifølge estimater fra FNs høykommissær (UNHCR) har det omkommet enda flere på veien til kysten av Nord-Afrika. Det betyr at status quo for Europas migrasjonspolitikk har gitt 30.000–60.000 dødsfall de siste ti årene.

På den annen side må vi spørre oss: Hvor mange liv har vi reddet? Det er forsvinnende få.

Hvordan kommer De frem til det?

Vi redder de fleste nykommerne fra fattigdom, men ikke fra livsfare eller politisk forfølgelse. Syrere flykter fra dødelige trusler til Tyrkia eller Libanon, og afghanere reddes fra livsfare i nabolandet Iran. Idet syrere eller afghanere kommer til Tyskland, har de normalt vært trygge på forhånd.

Hvis man sammenligner hvor mange som har dødd i Syria siden borgerkrigen brøt ut i 2011, og antallet omkomne på havet, oppdager man dessuten at dødsraten er i samme størrelsesorden, legger Koopmans til. Paradigmet der man gir beskyttelse til enhver som når EUs yttergrense, er farlig, fastslår han.

Koopmans avfeier at mer legal migrasjon ville redusere den illegale, slik noen hevder på politisk hold, ikke minst den tyske regjeringen:

Selv om vi bestemte oss for å bringe 200.000 flyktninger fra Afrika til Tyskland på visum hvert eneste år, ville like mange afrikanere som i dag forsøke å komme hit via ulovlige kanaler. Ifølge meningsmålinger ville 20-30 prosent av nigerianerne flytte til Europa hvis de fikk sjansen. Det bor 200 millioner mennesker der til lands.

Ruud Koopmans. Stillbilde: YouTube.

Fremveksten for Alternative für Deutschland (AfD) skyldes den ukontrollerte migrasjonen, mener Koopmans, som i praksis tar partiet i forsvar:

Migrasjonsspørsmålet, særlig asylmigrasjonen, har vært den viktigste grunnen til fremveksten av høyrepopulister siden 1980-tallet. Mange synes at lovlig økonomisk migrasjon er akseptabelt. Heller ikke AfD avviser dette i sitt partiprogram. Stridsspørsmålet er den ulovlige migrasjonen, for våre stater har ingen kontroll over den – hverken over omfanget eller deportasjonen av dem som avvises, som på sin side er kraftig overrepresentert i kriminalstatistikken.

Den tyske avisen vil ha Koopmans med i koret av offentlige personer som peker på AfD som en trussel mot demokratiet, men får ikke svaret den legger opp til:

Kan migrasjonsspørsmålet og fremveksten av ytre høyrepartier føre til en erosjon av demokratiet?

Hvis et flertall i befolkningen rent faktisk har ønsket seg kontroll med innvandringen i tre årtier, og de politiske partiene hverken klarer å få til dette eller iverksette anstendige reformer, mister folk tilliten. Resultatet er at vi har demokratisk etterspørsel etter et produkt X som systematisk og gjennom tiår ikke leveres. Det fører til en krise for demokratiet.

I den nye boken sin skisserer Koopmans en bedre europeisk asylpolitikk:

Jeg er tilhenger av å utvide prinsippet om trygge tredjeland til land utenfor EU i asylretten. Prinsippet fantes allerede for Schengen-sonen. Flyktninger som først kom til Hellas, Italia eller andre land, fikk ikke lov til å reise videre, og hvis de gjorde det, skulle de returneres. Målet var at dette skulle redusere antallet migranter, som skulle vite at de kom til å ende opp i Athen eller Roma, og ikke i Berlin eller Amsterdam.

Dette prinsippet om trygge land fungerer dessverre ikke lenger i Europa, siden domstoler i Tyskland og Nederland ikke lenger tillater at migranter sendes til Hellas eller Italia gjennom Dublin-systemet.

Hvor bør asylsøkere få adgang i fremtiden?

Vi må klare å få viktige transittland som Tunisia, Tyrkia og Marokko til å bli partnere. I prinsipp kunne dette også gjennomføres med andre land. Rwanda, Ghana og Senegal er for eksempel relativt stabile land, som med finansiell og logistisk hjelp fra Europa kunne bli trygge oppholdssteder for flyktninger.

Den tyske regjeringen forsøker ikke engang å innlede slike forhandlinger, anklager Koopmans. Den forhandler bare med opphavsland, og får bare til avtaler med noen få trygge land som et knøttlite mindretall av migrantene kommer fra.

Men dette er nøkkelen til å lykkes, mener han:

Det ville for eksempel bety at folk som kommer til EU via Tunisia eller Marokko, kunne sendes tilbake dit og gis muligheten til beskyttelse der. Land som Storbritannia, som ikke er med i det europeiske asylsystemet, kan gå lenger og overføre folk til ikke-transittland som Rwanda.

Den tyske koalisjonsregjeringens politikk er til hinder for å lykkes med å løse migrasjonskrisen, mener Koopmans, som peker på at De grønne nylig forhindret at den mulige løsningen med opphold i transittlandene ble drøftet på EU-nivå.

Det er ikke vanskelig å stoppe migrasjon, men det er vanskelig hvis man samtidig skal ivareta humanitære prinsipper, avslutter Koopmans, og fremhever blant annet den australske asylpolitikken som rollemodell.

Som forsker sier han altså i praksis det samme i 2023 som Jean Raspail skrev i romanform i 1973. Europa lar seg invadere på grunn av tvangstanker om innbilt godhet.

Tvangstanker hos individer behandles gjerne av psykologer. Men hvordan sender man en verdensdel til psykolog?

 

Kjøp Jean Raspails roman «De helliges leir»!  Du kan også kjøpe den som e-bok.

 

Kjøp Ruud Koopmans’ bok!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.